Sømnaprest Heidi Frich Andersen har koblet inn firehjulstrekket og havnet lenger ut på jordet. Hjulene spinner, og det er få halmstrå på de vårbløte sømnajordene som gir feste. Hun burde ha sluppet gasspedalen før hun synker enda lenger nedi. I sitt siste tilsvar til meg svarer hun unnvikende på mange av problemstillingene hun konfronteres med.

En kort kommentar til hennes store undring; hvordan en beryktet vikinghøvding som Olav Haraldsson kunne bli kåret til helgen? Hvis vi løfter blikket opp fra skaldekvad og sagaer og retter det mot den katolske kirkes vilkår for å få helgenstatus, så finner hun trolig forklaringen i at kirken verdsatte en hellig død høyere enn et hellig liv. Døde du som martyr, som han angivelig gjorde på Stiklestad, så gikk det kjapt å bli oppgradert til business class i de himmelske saler. Raskt ble hans grav i Nidaros et populært valfartssted for pilegrimer fra hele Norden, med de fordeler det innebar.

Sømnapresten roter når hun karakteriserer min beskrivelse av kristningen av Island som en selvmotsigelse. Jeg gjentar og utdyper: Fristaten Island hadde ingen konge og adel selv som var pådrivere for innføringen av kristendommen på sagaøya. Men den norske kongen Olav Tryggvason gjorde det fra sitt ståsted i Norge. Han sådde frykt hos islendingene ved å sverge represalier da hans tyske «misjonær» ble jaget fra sagaøya eller drept av islendingene. To islandske utsendinger til Norge forsikret Tryggvason at de skulle greie å overtale Alltinget til å vedta kristendommen. Det gjorde de, og det ble en tilnærmet voldsfri overgang fra åsatro til kristendom. I min bok «Sagakysten – i vikingers kjølvann» kan sømnapresten for øvrig lese om vår felles sørhelgelandske og islandske historie. Fordypning anbefales også til historieinteresserte Even Borch, som feilaktig har oppfattet at mine bøker dreier seg kun om bilder og naturbeskrivelser.

Frich Andersen bør også studere vikinghistorien mer inngående. Frie kvinners stilling og sosiale status i Norge i vikingtid var langt bedre enn for samtidige kvinner i andre europeiske land, der kristningen hadde kommet tidligere enn i de nordiske landene. Vikingkvinner hadde mye makt, de kunne oppnå posisjoner og deres ære var sterkt knyttet til mannens ære. Fraværet av menn gjorde også at mange kvinner måtte ta styringen og mange av mennenes oppgaver i vikingsamfunnet. Som husfrue med øverste ansvar for familie og hushold hadde hun også det siste ordet på hjemmebane. Hvis en mann ikke respekterte sin kvinnes ære, kunne hun skille seg fra ham. Utøvde han vold mot henne var det regnet som en skam, med tapt ære for mannen. Kvinnene kunne også jage sine menn ut på slagmarken igjen hvis de trakk seg unna. Det illustrerer at hun ikke var redusert til det stilltiende null som kirken i mange henseende har prøvd å gjøre kvinnen til opp gjennom århundrene. Arkeologiske funn viser også mektige kvinner i gravene, for eksempel Oseberg-funnet. Rang var viktigere enn kjønnsdeling i vikingsamfunnet. Det faktum at vikingsamfunnet var mannsdominert, hadde en krigsorientert religion, og at en fjerdedel av menneskene var slaver, er det ingen som applauderer. Like forkastelig var det selvfølgelig at barn av forskjellige årsaker tidvis ble satt ut i skogen for å dø. Dette var også skambelagt. At en del av innholdet i den kristne tro, som var implementert i Det nye testamentet fra gresk filosofisk tankegods, førte til en mer human tenkning og forbedret syn på menneskeverd, skal ikke underslås.

Frich Andersen sier til sitt forsvar at hun ikke ser mot representantenes utøvelse av religionen når hun vurderer hva en religion står for, men derimot religionsstifteren. Dette er et farlig, forslitt og unnvikende argument kirken bruker når de skal parere kritikk. Her har Jesus (hvis han da har eksistert) begått en kardinalsynd siden han ikke opp gjennom historien har sparket brorparten av sitt PR-korps på jordkloden. De har ikke fremmet hans sak på en utpreget edel og overbevisende måte. Læresetningene hans i Det nye testamentet, er for øvrig mange steder påfallende pro-romersk: Snu det andre kinnet til, gi keiseren det som keiserens er, vær lydig mot de foresatte øvrigheter for de er innsatt av gud, ikke grip til våpen mot din fiende, be for dine fiender, etc. Dette har gitt næring til noen religionsforskeres teori om at Det nye testamentet ble skapt under sterk påvirkning fra romerne i et forsøk på å skape en pasifistisk bevegelse i det gamle Judea. Både som et avvæpnende virkemiddel overfor jødene i den første romersk-jødiske krigen (66-73 e. Kr) og i tiden før og etter, for å hindre spredning av jødedommen.

Det er sannsynligvis disse naive bibelsitatene pave Frans lener seg på når han nå ber Ukraina heise det hvite flagget, vise mot (?) og inngå fredsforhandlinger med Russland. Den katolske kirkes øverste leder synes å være ubevisst sin påvirkningskraft overfor millioner av tilhengere verden over. Dette intelligente utspillet kan være pavekirkens bidrag til å underminere støtten til Ukraina og gi Russland fornyet aggressiv motivasjon. Og skape et helvete i hele Europa.

Sømnapresten bør kanskje vurdere å stikke fingeren i uvigslet jord, se litt mer bredspektret på den historiske religionsutøvelsen, og ikke bare lene seg selvtilfreds mot en imaginær religionsstifter. Det er nettopp slikt tankesett som gir religioner legitimitet, og gjør dem til et livsfarlig og undertrykkende redskap verden over.

Roar Berg-Hansen