Sømnaprest Heidi Frich Andersen bør nok med skjerpet konsentrasjon finlese mine to foregående leserinnlegg. Har jeg noe sted i teksten nevnt eller kritisert henne for at hun har skrevet et skuespill om helgenkåringen av Olav Haraldsson? Og har jeg diskvalifisert henne fra å skrive en historisk roman om Tore Hund? Nei, overhodet ikke. Og overdrivelsen om at jeg er rasende på henne, er en bekymringsfull vrangforestilling. At hun har historiekunnskaper om Olav Haraldsson og kristningen av Norge, trekker jeg ikke i tvil. Hvor min skepsis ligger, vil tre fram etter hvert.

Et morsomt utgangspunkt for en fargerik roman har sømnapresten i hvert fall. Helgenberetningen om Tore Hunds sår som på et blunk ble helbredet av Olav den helliges blod er en analogi til den romerske soldaten som angivelig ga den korsfestede Jesus dødsstøtet med sitt spyd. Jesu blod skal ha rent nedover spydet, og helbredet ham for ett eller annet. I Jerusalem som på Stiklestad, med tusen års mellomrom. Tore Hunds skjellsettende opplevelse gjorde at han ble frelst, som det heter, og dro sporenstreks til Jerusalem. Det kan ligge en god historie her.

Når det gjelder skuespillet får vi håpe at ikke presten utelater å ta med Olav den helliges «dannelsesreise» i Europa i årene før slaget på Stiklestad. En flerårig lang ferd med plyndring, lemlestelse, og redselsfulle opplevelser for de som var så uheldig å stå i veien for denne massemorderen. Men det er utrolig hvor stor takhøyde og evne til tilgivelse kirken kunne oppvise når det var formålstjenlig for dem selv. Helgenstatus fikk han, ulikt de stakkars «trolldomskvinnene» som på 1500- og 1600-tallet endte på bålet for å ha mikset en helbredende salve av naturlige urter som kunne lege et sår. De var konkurrenter til kirkens monopol på helbredelse ved bønn. Og de som begikk blasfemi skulle først få tungen skåret av og deretter hodet kappet av og satt på en staur. Slik var ordlyden i blasfemiloven som ble innført av kong Kristian V i 1687. At vi mennesker deler nesten 99 prosent av våre gener med sjimpanser, måtte noen ha hatt sterk mistanke om allerede flere hundre år før vitenskapen kunne dokumentere det.

Sømnapresten nevner kristenlovene fra 1024. Da ble trolldom og all annen religion enn kristendommen forbudt ved lov. - Disse ble smertefritt innført og stort sett akseptert av befolkningen, skriver hun. Vel, da tar hun ikke med forhistorien der opptakten til disse var alt annet enn smertefritt. Trøtt av tronstreberne Olav Tryggvason og Olav Haraldssons brutale herjinger gjennom mange år, så bygdenes og kystsamfunnenes opportunistiske og pragmatiske befolkning at det var like greit å tilpasse seg den nye troen på Kvitekrist. Bedre enn å få hodet plassert på en staur. Det hjalp også på disiplinen at Olav Haraldsson (den hellige) gjorde seg selv til øverste leder for kirken i Norge, bygde et effektivt aristokrati, med lendmenn og årmenn, organiserte handel og hadde relativt god kontroll på sine undersåtter. Bortsett fra noen stridige trøndere og nordlendinger. Hedningene var i lang tid blitt mørnet med øks og sverd, brutale avstraffelser og den katolske kirkes suksessfulle trumfkort - trusselen om evig pinsel i helvete. Der kom Odin og Tor til kort.

At innføringen av kristendommen på Island rundt år 1000 skjedde uten den volden som nordmenn opplevde, har en helt annen årsak. Island var en fristat uten konge og adel, og det var hundrevis av sjømil til erkebispesetene i Bremen og Lund. Det hjalp også at Olav Tryggvason aldri satte sine bein på sagaøya. Hans sendemann, en tysk bråkmaker av en prest, ble upopulær og jaget fra sagaøya etter et par år. Kirken utøvde ikke samme makt og grådighet som i Norge, fordi islandske lekfolk satt med styringen. Friksjon mellom kirken og den verdslige verden oppstod imidlertid noen hundre år senere. Men det skal sies, Island har aldri blitt kristnet til fulle.

Sømnapresten avslører sitt religiøse kompass blant annet gjennom den ensidige lovprisingen av den rikholdige katolske kulturen i Europa. - Inspirerende for stadig nye generasjoners liv og livssyn - gjennom musikk, vakre bøker, dikt, praktfulle gudstjenester i katedralene, skriver hun. Jo visst er mye vakkert skapt. Men det kan også den muslimske verden vise til. Har hun reflektert over hvem som var oppdragsgivere og som la premissene for de europeiske, kulturelle kreftene den gang? Hvem som hyret og betalte malerkunstnere, diktere og billedhuggere? Hvem som engasjerte musikere til slottskonserter ved hoffene? Hvem som tillot forfattere å gi ut bøker, dog etter en omfattende tekstsensur? Jo, selvfølgelig kirken, konger, keisere, aristokratiet, og presteskap. De selvutnevnte bindeleddene mellom gud og mennesket. De som dro inn skatter fra de arme menneskene og veltet seg i luksus mens befolkninger sultet. De kunne saktens bygge vakre slott og mektige katedraler som de utsmykket på imponerende vis og hadde «praktfulle gudstjenester» i. For dem var kristentroen et finjustert, diabolsk maktredskap til gode inntekter og kontroll av massene.

Sømnapresten begår en unnlatelsessynd når hun ikke i samme åndedrag nevner den romersk-katolske kirkes enorme synderegister. Om løgner, kvinneundertrykking, manipulering, korrupsjon blant kirkens kardinaler, grådige pengekrav for å hjelpe syndere raskere gjennom skjærsilden, seksuelle overgrep på korgutter og nonner, inkvisisjonen, kirkens annektering av eiendom, om deres flørt med nazistene og det kirken unnlot å gjøre for jødene under 2. verdenskrig. Og i nyere tid, Vatikanets egen bank som har bidratt til mafiavirksomhet, terrorfinansiering og hvitvasking av penger. Nevnes bør også kirkens innbitte motstand mot prevensjonsundervisning i den tredje verden som kunne ha begrenset aids. Og sist men ikke minst, den katolske kirkens hat mot og kamp for å hindre vitenskapelig forskning som de oppfattet som en trussel mot deres narsissistiske tro.

Alt dette er objektive sannheter. Men i følge sømnaprestens historiebetraktning er slikt jeg her lister opp «den subjektive, moderne, ny-hedenske måten å tolke tingene på». Ja, sånn kan det altså ses. Jeg nevnte skepsis innledningsvis…

I min godhet mistenker jeg ikke at sømnapresten og hennes meningsfeller i sine prangende fotside kapper ivrer etter å gjenopplive blasfemiloven fra 1687. Men jeg nærer en vag mistanke om at de kanskje ønsker å jage det frafalne sorte får, Roar Berg-Hansen, langt ut på de uvigslede jorder til evig fortapelse.

Roar Berg-Hansen