Svar til Roar Berg-Hansen.

Jeg kan ikke lese Roar Berg-Hansens innlegg i Brønnøysund Avis annerledes enn at han fortsatt kritiserer meg (og andre kristne som Even Borch) for å forsøke å formidle historie. Enda han verken har lest den romanen som kommer ut om Tore Hund, eller har sett det skuespillet som skal fremføres i september.

Jeg kan betrygge RBH: jeg vet utmerket godt at representanter for den kristne kirke, så også Olav Haraldsson, for frem med vold, i tråd med datidens kultur. Jeg har aldri tenkt, ment, eller sagt, at det ikke har eksistert maktmisbruk blant prester og andre representanter for kristendommen gjennom historien. Jeg kan med det samme fortelle at skuespillet handler om helgenkåringen av Olav Haraldsson: jeg stiller her spørsmålet om hvordan det kunne gå til at en beryktet vikinghøvding som Olav Haraldsson kunne bli kåret til en helgen. Dette er en meget interessant problemstilling, og kunne sikkert vært forsket på enda mer. Vi har som kjent ikke stort annet å holde oss til enn skaldekvad, arkeologiske utgravninger- og sagaene som var skrevet av kristne munker og prester to hundre år senere.

Jeg har brukt mye tid på å studere trosskiftet i Norge ut fra all tilgjengelig litteratur. Jeg har både finlest sagaene, les alt tilgjengelig forskningsmateriale om emnet, og til forskjell fra RBH så ser jeg det slik at dette ikke bare skjedde med vold, men også som en ekte rørelse i folkedypet. Når det gjelder kristningen av Island, hvor Alltinget vedtok at kristendommen skulle være rikets først religion i år 1000 så motsier RBH seg selv: først så mener han at trosskiftet var fremprovosert av maktmennesker som konge og adel, deretter skriver han helt riktig at trosskiftet på Island skjedde uten hjelp av konge og adel. Altså må det ha vært noe grunnleggende viktig islendingene opplevde ved kristendommen.

RBH s innlegg preges av et ensidig negativt syn på kristendommen. Jeg forsøkte å peke på noen positive sider som folk må ha opplevd, men RBH fortsetter å ramse opp kirkens synderegister. Som sagt: jeg har aldri verken tenkt eller ment eller sagt at det ikke har vært utøvd maktmisbruk hos kirkens representanter. Men det er ikke representantene for en religion jeg ser mot når jeg vil vurdere hva en religion står for, men læren til religionsstifteren. Og som vi vet, sa Jesus mye om nestekjærlighet, om å be for sine fiender, om tilgivelse. Han forbød disiplene å ty til våpen da han skulle arresteres. Han rike «var ikke av denne verden», som han sa. Og når det gjelder kristenlovene - vet ikke RBH at kvinnenes stilling ble bedret gjennom disse? Det skulle ikke være så lett for en mann som tidligere å bare sende en uønsket hustru fra seg. Og hva med de uskyldige nyfødte uønskede barna som tidligere ble satt ut i skogen for å dø? Nå ble dette forbudt. Gjennom de kristne lovene så ble det satt en begynnelse for den kristne humanismen, som RBH sikkert vet fikk et gjennombrudd i renessansen. Humanismen ville vært temmelig utenkelig uten kristendommen lære om å ivareta de svake, en lære som står i skarp motsetning til den norrøne synet om den sterkestes rett- et syn som gjenfinnes hos moderne diktatorer som Hitler og Stalin. Det har neppe blitt henrettet så mange uskyldige mennesker noen gang som i de nyere ikke-kristne kulturene.

Vi må ikke glemme at den tiden Olav Haraldsson levde var en voldelig tid. Folk kan sikkert ha vært lei vold og ættedrap, som RBH skriver. Men dette var altså en del av en gammel, norrøn kultur. Ja, kanskje de var lei - og så kristendommen som en vei ut av dette? Helt til bunns i årsakene til trosskiftet kommer vi neppe. Men det tok tid å endre menneskers mentalitet. Trosskiftet foregikk over generasjoner. Og det var også slik at for de gamle germanske høvdingene (og hos mange andre folkeslag) var det nødvendig at folket og høvdingen/kongen hadde en og samme religion, og de samme lover. Det var faktisk en politisk nødvendighet. Derfor var det Olav Haraldsson og Olav Tryggvason for så hardt fram. Men i tråd med kristen lære var det altså ikke.

Heidi Frich Andersen

Sokneprest i Sømna