Sømnaprest Heidi Frich Andersen har en historisk bok på beddingen, leser vi i BA.  Hun vil bidra til økt historiekunnskap hos befolkningen på Sør-Helgeland. Tilsynelatende en hederlig tanke. Men troverdigheten kan bli satt på prøve når det er Lunde Forlag AS, eid av Norsk Luthersk Misjonssamband og Normisjon, som skal stå for utgivelsen. Kjent for å gi ut kristen litteratur av misjonerende karakter. Kan vi forvente en faktabasert lokalhistorie av sømnapresten basert på kildekritisk tenkning, eller vil boken bli «farget» av en forfatter som har gudstro som kompass gjennom livet?

Slik vi forstår det vil den kristne historien stå sterkt i hennes bokdebut. Tore Hunds pilegrimsreise og kristningen av Norge etter hedensk tid og Olav Haraldssons helgenstatus skal få bred, men ikke detaljert, dekning, kan vi lese. Nei, detaljene bør man kanskje overlate til faghistorikere, som trolig har et mer nyansert syn på hans hellighet enn uteksaminerte fra de teologiske fakultetene. At Olavs blod leget Tore Hunds sår, og liket fortsatte å gro hår og negler, havner nok i kategorien «banale røverhistorier». Jeg er spent på hvilket bilde hun kommer til å tegne av krigeren Olav Haraldsson.

Olav den helliges higen etter å innføre katolisismen i Norge var neppe basert på from tro om kvitekrist som verdens frelser. Historikere mener det snarere lå en strategisk, handelspolitisk intensjon bak, en frykt for at hedning-Norge med sin polyteistiske tro (flere guder) skulle bli en isolert del av Europa. Krigeren var bereist og registrerte kristendommens spredning i Europa. Sverd, stridsøks og tortur var hans kjekke virkemidler for å få hardbarkede norske hedninger til å omvende seg. Men hvordan de arme ofrene i omvendelsens pinefulle øyeblikk evnet å se at gud elsket dem, kan man undres over. Og nede i Roma lå pavekirken – en av verdens mest utspekulerte forretningsforetak – og dikterte det meste. De var rause med å kanonisere utvalgte personligheter til helgener. Det skulle ikke store undere til for å oppnå evig status. Tøvet pågår fortsatt.

Objektiv religionshistorie er imidlertid interessant og viktig lesning. Unge generasjoner bør få kunnskap om hvordan religioner generelt har blitt og blir brukt som et finurlig, statlig maktmiddel til å kontrollere store befolkningsgrupper (især kvinner) verden over. Til å bremse vitenskapelig utvikling, rydde vekk brysomme motstandere, starte kriger, kvele den frie tanke, gjøre mennesker til slaver av imaginære guder, og loppe godtroende for store pengesummer, etc. Kjennskap til hvordan ellers gode mennesker får seg til å gjøre grusomme ting i guds navn, får man derimot rikelig informasjon om ved å se nyhetssendinger på TV. Noen finner riktignok trøst i religioner, hvis man plukker ut det som behager en og overser de tallrike absurditetene i skriften. Men det er vel egentlig å jukse?

Etter å ha solgt rundt ni tusen eksemplarer av mine illustrerte, lokalhistoriske bøker, drister jeg meg frampå med et lite tips: Skal sømnaprestens historiske bok i sagastil nå ut til folk utenom en snever krets i menigheten, eller bli lirket inn i konfirmantundervisningen, må den ha bred lokal appell. Jeg kunne for eksempel gjerne ønsket å lese om hvor mange som virkelig har blitt helbredet med vann fra Olavskilden i Vennesund. Om hvor stor del av landområdene på Helgeland kirken i sin tid konfiskerte. Hvordan prestene i tidlige tider utøvde sin makt. Hvor stor del av befolkningen som måtte stå til spott og spe i gapestokkene på kirkebakkene rundt omkring for at de i et ubetenkt øyeblikk hadde brutt et bud. Hvor mange som fikk piskeslag for i sin armodsdom å ha stjålet et brød til livets opphold. Kirkens innflytelse på henrettelsene på retterstedene på Helgeland er også interessant. Og selvfølgelig hvordan kristendommens tidligere trumfkort, evig pinsel i helvete, gjorde livene surt for sarte sjeler rundt om i bygdene, som tok innover seg sprøytet svovelpredikantene pøste ut fra prekestolen. Det er mye å ta av, men spørsmålet er om en prest i den norske kirke føler seg kallet til å føre denne lokalhistorien i pennen? Faren for å ende opp som ateist og lovprise et sekulært samfunn er vel overhengende for vedkommende.

Roar Berg-Hansen