I et innlegg i BA den 05.03 d å raser Roar Berg-Hansen (RBH) mot undertegnede, som har skrevet et skuespill om helgenkåringen av Olav Haraldsson (settes opp i Sømna i september i år) og bok om viking-høvdingen Tore Hund. Hva slags kompetanse har sømnapresten, spør RBH.

Jeg kan forsikre RBH om at jeg har svært mye kunnskap og kompetanse til å kunne begi meg ut på disse prosjektene.

Men jeg må komme RBH i møte på ett punkt: boka om Tore Hund er IKKE en historiefaglig bok, men en roman, et karakterportrett om det som kan ha hendt Tore Hund etter slaget på Stiklestad, hvor Snorre ikke vet å berette mer enn at han dro ut på pilegrimsreise til Jerusalem. Boka er således heller ikke en lokalhistorie-bok. Så er dette slått fast. Om lokalhistorien her på Helgeland har jeg sikkert enda mye å lære hva gjelder viking-tiden.

Men RBH mener at jeg er diskvalifisert fra å skrive disse tingene, siden jeg har en «gudstro som kompass gjennom livet». RBH: hvem er vel helt nøytral? Er moderne journalister det? Er du? Vi skriver vel alle ut fra våre forutsetninger, vårt «indre kompass».

Her må jeg si at jeg synes RBH er svært ensidig i sin fremstilling av kristningen av Norge. Dette har skjedd med vold og tortur, skriver han. Ja, det skjedde også på den måten, når en viking-konge som Olav Haraldsson skulle tukte folket. Men vi må ikke glemme at kristningen av Norge var en langsom prosess, kristendommen kom til landet via handelsmenn, misjonærer, munker og treller, blant annet. Kristningen foregikk over flere hundre år, det vet vi nå. Og at kristendommen og åsatruen levde side om side lenge, det ser vi av arkeologiske utgravninger, hvor man har funnet en mengde smykker med et kors på den ene siden og en Torshammer på den andre.

Så kan man jo også spørre: hvis kristendommen var så forhatt gjennom det Olav Haraldsson gjorde - hvorfor tok ikke folket hovene og blotene sine tilbake da han døde? Og hvordan kunne det gå til at kristenlovene på Mostertinget ble så smertefritt innført at folket stort sett stilte seg bak disse i år 1024? Det samme skjedde på Island. Her innførte Alltinget kristendommen som offisiell religion rundt år 1000. Mye kan nok sies om disse tingene, og forskningen pågår.

Våre kilder til kunnskap om denne tiden er begrensede. Vi har sagaene som ble skrevet et par hundre år etter begivenhetene, vi har andre historikere som Adam av Bremen (en kristen prest), vi har enkelte annaler, vi har skaldedikt. Og vi har arkeologiske utgravninger. Vi kan i grunnen ikke gjøre annet enn å tro på kildene, når de beretter om et trosskifte som også hadde sin grunn i folkedypet. Hver ny generasjon må kristnes på nytt. Om ikke kristendommen hadde betydd noe positivt for svært mange mennesker, der de møtte den i en rikholdig katolsk kultur i Europa, gjennom musikk, vakre bøker, dikt, praktfulle gudstjenester i katedralene osv., så hadde neppe kristendommen fått inspirere stadig nye generasjoners liv og livssyn. Alt var ikke negativt og svart. Det er en moderne, ny-hedensk måte å tolke tingene på, en tolkning som ikke er uten subjektivitet.

Jeg inviterer RBH til en debatt om disse tingene når boka er kommet ut, og skuespillet fremført. Han er hjertelig velkommen.

Heidi Frich Andersen

Sokneprest i Sømna