«Hvis jeg visste at verden gikk under i morgen, ville jeg likevel plantet mitt epletre i dag» (Martin Luther). Jeg tenker at dette sitatet passer godt i debatten omkring en utfordrende kommuneøkonomi, som kommunedirektør, Frank Nilsen, har varslet om i lengre tid.

I Brønnøysunds Avis 5. oktober går kommunedirektøren igjen ut og varsler om tøffe tider, som for så vidt er greit i forhold til den jobben han har. Det som er oppsiktsvekkende og som jeg reagerer negativt på; er at han gir oss ordre om at økonomi skal være prioritet nummer en og at faget skal komme i andre rekke.

Utdanningsforbundet skal jobbe for at barn, unge og voksne får et kvalitativt godt og etisk forsvarlig opplæringstilbud, og for at utdanning skal ha en sentral rolle i samfunnet. Da sier det seg selv at vi ikke kan legge bort det faglige. Vi kan ikke under noen omstendigheter gå på akkord med oss selv! Utdanningsforbundet mener at et godt fagarbeid på ingen måte er et hinder for å oppnå god økonomi, men tvert imot en nødvendighet som er med på å danne et godt grunnlag for en bedre økonomistyring.

Som HTV (hovedtillitsvalgt) for Utdanningsforbundet er min oppgave blant annet. å medvirke i kommunale prosesser, som f.eks. budsjettbehandlinger. Eventuelle innspill som hovedtillitsvalgt (HTV) gir, skal alltid være basert på det profesjonsfaglige som skal sikre et kvalitativt godt og etisk forsvarlig opplæringstilbud, og skal også sikre god ivaretakelse av de ansattes arbeidsvilkår. Så er det til syvende og sist politikernes oppgave og ansvar i kommunestyret å foreta de økonomiske prioriteringer og gjøre vedtak. Det er også politikernes ansvar å jobbe med politisk påvirkningsarbeid opp mot storting, regjering og sitt eget partiapparat, med den hensikt å sørge for at kommunen får økte rammeoverføringer fra staten i tråd med den store pris -og lønnsveksten vi nå opplever.

Jeg registrerer at den berømmelige Robek-lista på nytt har blitt løftet inn i debatten og at noen er bekymret for å skulle havne på den igjen. For å være helt ærlig, så burde det bekymre politikerne i langt større grad, om kommunens innbyggere, både store og små, ikke lenger vil være sikret å få et godt og forsvarlig tjenestetilbud framover, spesielt innen helse og oppvekst.

Norge mangler folk med riktig kompetanse i mange yrker, som eksempelvis sykepleiere, helsefagarbeidere, lærere og barnehagelærere og er den største utfordringa kommune- Norge nå står i. Løsninga på dette er ikke å gjøre økonomiske innsparinger ved å kutte i antall stillinger eller bruke ukvalifisert arbeidskraft. Kommunen må satse mer på rekruttering, men vel så viktig er det å satse på å beholde sine egne ansatte. Fokuset må være å tilby de ansatte muligheten for kompetanseutvikling, etter- og videreutdanning og gode seniorpolitiske tiltak.

Selv om det ser mørkt ut jf. Martin Luther, så kan vi ikke gi oss helt over for dystre tall og prognoser som om de var hugget i stein. Som Heidi Kristin Sæthre, HTV Norsk Sykepleierforbund, sier i sitt leserinnlegg, så må de ansatte anerkjennes for sin kompetanse og ikke bli sett på som et problem. Og hvem vet; kanskje vil en litt mer optimistisk og offensiv tankegang kunne føre til et bedre omdømme for kommunen slik at kanskje flere får lyst til å bosette seg her, arbeide og til og med få lyst til å lage flere barn som vi kan fylle barnehagene og skolene våre med?

Merethe Paulsen Blomstervik

HTV Utdanningsforbundet Brønnøy