For ett år siden ble privat reguleringsplan for landbasert anlegg på Toftøya lagt ut på høring. Til tross for innsigelser fra statsforvalteren og klima-og miljødepartementet ble søknaden om å planere og gruslegge i overkant av 500 dekar unikt vakkert kystkultur-landskap på Sør-Helgeland innvilget. Nasjonalt viktig natur i landets vakreste skjærgård, åpen kalkmark, bløtbunnsområde og tilholdssted for rødlistede fuglearter og planter, fiskeplasser og rekreasjonsområde i strandsonen ble ofret. Det kom fram i vedtaket at det var synd at naturmangfold og artsmangfold ble rammet, men at fordelene for lokalsamfunnet var større enn tapene. Jeg etterlyser fremdeles tall som kan sannsynliggjøre denne konklusjonen på en troverdig måte.

Nå foreligger søknad om å produsere 26.000 tonn MTB på Toftøya. Min innsigelse mot reguleringsplanen står ved lag.

MTB står for maksimalt tillatt biomasse. «Biomasse» er et ord som næringen har tatt til seg «for å møte morgendagens utfordringer knyttet til miljø, fiskehelse og næringsutvikling». Miljø og fiskehelse er ikke ord jeg assosierer med oppdrettsnæringen. At de velger å ta til seg ordet biomasse om dyrene de avler frem i produksjon oppfatter jeg som en måte å distansere seg. Språket er et uttrykk for et verdisyn. Fisken er blitt biomasse. Per definisjon er laks en form for liv. Således må alle dyr kunne defineres som biomasse; Høner, kuer, hunder og katter, og hva med mennesker? Det skjer noe når livet blir degradert til biomasse; det mister sin ånd, skjønnhet, mening og verdi.

I jaget etter mest mulig produsert biomasse kommer artsmangfold og naturmangfold til kort. Som nabo til planlagte anlegg er det likevel mitt håp å kunne beholde vipe, tangsprell og kalkmark til fordel for 26 000 tonn MTB. Vipa merker ikke at den blir utryddet, ei heller resten av naturmangfoldet. Men mitt liv vil merke at en del av det er utryddet, forringet, gjort fattigere. Og alle våre etterkommere. Vi mister ånd, verdighet, skjønnhet og mening når vi omdefinerer liv til biomasse.

Ørreten kjenner ikke metthet. Den spiser til den dør. Femdobling av en allerede miljøfiendtlig næring har trekk av ørret. Villaksen er nær forsvunnet, fiskenæringer fordrives, regnskog hugget for soya og nå har oppdrettsnæringen begynt å spise av skjærgården og artsmangfoldet der også.

Jeg svarer kommunen på vegne av meg, våre etterkommere, vipa og tangsprellen. Vi støtter ikke søknad om konsesjon til å produsere 26.000 tonn biomasse. Konsekvensene av anlegget vil være med å overskride, og utgjøre en katastrofe for et finstilt budsjett-regnskap som ivaretar artsmangfold, klima og liv her på jorda.

Gunn Sæther

Gunn Sæther er kritisk til landbasert oppdrett på Toft. Her er hun på befaring i området. Foto: Simon Aldra