Det kan virke som det er vanskelig for mennesket å forholde seg til store, tomme flater. En vegg må dekoreres med et fotografi eller et bilde, et lerret må ha form og farge, et ark må ha bokstaver, en tomt må ha et bygg. Tomheten og alt det den representerer plager oss.

Veggen på allbrukshuset på Berg setter mange ut av balanse, og den tomme veggen skriker nå mot oss, vi som kjører forbi den. Slik Strømsneset gjør for mange inne i byen. Noe mangler i våre liv, og dette noe må fylles med mening.

Kyrre Nilsens fyrlykt-illustrasjon.

I Ragnar Liens innlegg for å få fyret opp på veggen før høstens mørke kommer, utelater Lien den mest opplagte fortolkningen av fyret som symbol, nemlig fallosen. Det eregerte mannlige kjønnsorgan. Han argumenterer med at ved fyret kan vi finne sannhetens øyeblikk. Mang en kvinne kan skrive under på det. Det er ikke dermed sagt at det er en god idé å la skoleveggen domineres av denne ”fyrlykten”.

Lien og mange med ham utviser det jeg tolker som en forakt for ekspertise og velutdannede kvinnelige kunstnere, og som i dette uforløste – dette de ikke kan forstå, dette uutrgunnelige livgivende feminine, som spiralen i kunstner Torill Bertelsens bidrag representerer, kanskje uten å selv være klar over det forfekter et ”folkevett” som ved nærmere analyse viser seg å være uvett?

Kanskje risikerer vi om vi blir kunnskapsløse, historieløse og arrogante nok i vår tro på egen fortreffelighet å dekorere skoleveggen med et solkors og uforvarende fremme det sterkeste symbolet for nazismen? Hvem vet i disse Donald Trump-tider hvor mannlig oppblåsthet og forakt for det feminine utøver vold mot den frie verden.

Vi kan skille mellom prosessen som har ledet fram til debatten og de to forslagene til utsmykking vi nå forholder oss til. I Sømna har vi en talentfull, velutdannet, erfaren kunstner som heter Torill Bertelsen. Bertelsen har vært kunstskolelærer i mange år og har formidlet og fremmet kunst for utallige barn og voksne i Sømna. Hun har preget kropper og sjeler. Det er en selvfølge at denne kunstneren, som tidligere har levert utsmykningsoppdrag, også skal prege skolen hvor hun har virket.

Det er beklagelig at dette ikke var klart fra starten av, for da hadde Sømna kommune kunnet unngå å sette Bertelsen i dyp forlegenhet. Og for det ønsker jeg å beklage på vegne av Sømnas innbyggere, hvorav mange er forferdet over det ”geniale” i illustratør Nilsens ”fyrlykt”-forslag, og som mener det er naturlig at det er Bertelsens bidrag som hører til i denne skolegården. Skolen er ikke en butikk, det er noe annet, og kunsten på veggen skal representere dannelse og kvalitet. Også for de som kjører forbi.

Torill Bertelsens sko, korn og melkespann-forslag.

Forslaget til Bertelsen, som jeg forstår er utarbeidet i samarbeid med elever, er enkelt i sin dyphet. Det er vakkert samtidig som det er symboltungt. Og det er i denne motsetningen rommet for egen fortolkning og meddiktning kommer inn.

Lien etterlyser en forklaring på hvordan skoen og melkespannet (av en grunn utelater han kornaksene) skal forklares for elever og publikum, og jeg skal gi han noen mulige veier å gå. Dette er på ingen måte en uttømmende analyse da verket er komplekst og dermed også tidløst. Dette er mine umiddelbare assosiasjoner til det Bertelsen foreslår skal preges inn i veggen.

Skoen: Sømnaskoen, fottøy for beskyttelse i fjøset, i korridorene på sykehjemmet, i nye joggesko på vei til skolen, ekte mannfolkballettsko, stillethæler, jesussandaler, fattigfolk som bar skoene i hånda for å spare sålene på vei til kirken. Små barnesko, fotballsko. Sko som statussymbol og klassetilhørighet. Skoene og livets vei. Et uttømmelig symbol for menneskets eksistens på jorden. I Sømna har vi gått med sko i mange tusen år. De veiene våre formødre har gått før oss, går også vi. De knytter oss sammen; fortid, nåtid og også framtid.

Spiralen I: Livmoren, starten og slutten på livets vei, man går ut i livet, men man kan også snu og returnere. Sneglehuset, vi bærer vårt hus på vår rygg. Spiralen som mystisk eldgammel form, doriske søyler, norrøne utsmykninger, labyrinten du må kunne utenatt for å passere over til dødsriket, for å redde din sjel. Skoleveien, veien til fjøset og tilbake, veien til byen, til kirka, til butikken, til allbrukshuset, til fotballbanen, til kirkegården når du tar et siste farvel med dine kjære.

Spiralen II: Bølgekrusningen på havet, kystsamiske båtbyggere, vikingetokter, Lofotfiske, Fiskefestival, badestrand, forlis, syvotter, Amerika og det forgjettede land. Flo og fjære, storm, småbåthavn. Torsk, baccalao, Bergen, Nordlandsfæring, sjark og jektefart. Sneglehus og kråkeboller. Fugleegg og overlevelse. Roing, seiling og lukten av salt sjø.

Spiralen III: Bølgen av følelser når du tror ungen din har skadet seg, når du forstår at du har tapt, bølgen av latter som velter ut av deg når kjæresten din gjør seg til for deg. Bølgen av sorg over det som er mistet og borte for alltid. En sjelden gang bølgen av lykke og tilhørighet.

Kathrine Haugen

Melkespannet: Landbrukskommunen. Kvinnene som melket kyrne når mannfolkene dro på guttetur til Lofoten. Framskrittet, mannen overtar som sjef på gården. Tiden før melkeroboten. Nostalgien ved nordlandsommeren. Oppsamling av livsviktig føde. Melkebilen, melkerampen, stevnemøter, utkikkspost for ungene, blomsterpotter på terrasen ved siden av grillen.

Kornaksene: Sivilisasjonsdannelsen, etablering av de første permanente bosettinger, såkornet, Bibelen, uår, død, liv, sommer, markens grøde, øl, indoeuropeiske språk, utvikling av to kulturer; norrøne og samiske, byttevare, sentrum for kultus.

I Sømna har det i tusenvis av år gått mennesker på marken, med sko, de har sådd sitt korn, de har melket sine kyr. De har to ganger valgt kvinnelige ordførere. La skriften på veggen tale moder jords sak, og så kan fallosen flyttes til byen. Kanskje som en installasjon ved siden av Thons hotell, kjøpesenteret og den planlagte byscenen hvor guttemennene skal hylle seg selv ved å gjennomføre sine primitive ritualer når de forsterker sine røtter og hever sine posisjoner.

Kathrine Haugen

Innlegget er redigert, red.