Tidligere rektor ved Universitetet i Bergen, sosiologen Ørjar Øyen, døde 2. mars, 97 år gammel. Han var en formende kraft som preget en generasjon av norske samfunnsforskere, en stor institusjonsbygger hjemme og ute – og en usedvanlig likandes kar.
Ørjar Øyen vokste opp i Brønnøy, som eldstemann i en søskenflokk på fem. Faren, Torvald Øyen, var lærer og skolestyrer på folkeskolen på Kroknes, og familien bodde i en leilighet i skolehuset. Ørjar dro etter hvert ut i verden og ble en verdensborger, men gjennom hele livet bevarte han en sterk tilknytning til hjembygda. Da skolesentraliseringen etter hvert førte til nedlegging av de små skolene, overtok familien Øyen hele skolehuset, og Ørjar kom stadig tilbake hit, særlig på sommeropphold. Han var alltid godt orientert om hva som skjedde på hjemtraktene, i nabolaget, lokalsamfunnet og distriktet.
I dette skolehuset var Ørjar ikke bare en av farens folkeskoleelever. Her begynte han også på sin videre utdanning. Ved kjøkkenbordet hos mor Helga gjennomgikk han brevkurs og leste pensum i flere av fagene på gymnaset. Etter å ha tatt noen eksamener som privatist i Brønnøysund og Mosjøen, fullførte han examen artium på ett år ved Eidsvoll off. landsgymnas. Så fulgte han i farens fotspor og tok lærerutdanning på Nesna off. lærerskole, men i løpet av et år som folkeskolelærer i Glomfjord, ble det stadig klarere for ham at han ville vite mer om samfunnsmessige og sosiale forhold. Høsten 1949 ble han derfor en av de første studentene på det nye sosiologistudiet ved Universitetet i Oslo. Her ble han tidlig involvert i et større samfunnsvitenskapelig prosjekt om Mo i Rana, som omfattet studier av utviklingen i byen og regionen etter etableringen av Jernverket i 1946. Blant annet var det mange som flyttet fra jordbruk og fiske på Sør-Helgeland for å bli industriarbeidere på Mo.
Møter med amerikanske gjesteforskere i Oslo inspirerte Ørjar til å fortsette sine studier i USA. Med Fulbright-stipend dro han til University of Washington i Seattle, der sosiologifaget var mer etablert, og der det var et større fagmiljø. Her ble han fanget inn og løftet av fantasifulle og empirisk orienterte sosiologer som George Lundberg, Stuart Dodd, Calvin Schmid og Otto Larsen. I USA møtte han også mange slektninger, som var etterkommere etter tidligere innvandrere fra Norge.
Etter to år returnerte han til Oslo med solid kvantitativ trening og mastergrad, og han ble straks vitenskapelig assistent for Norges eneste sosiologiprofessor, Sverre Holm. Han var en krumtapp ved oppbyggingen ved Instituttet for sosiologi – også ved å aksle seg de mindre gloriøse rollene som studieleder, foreleser og veileder.
Fra 1960 til 1962 var han igjen i Seattle, der han tok doktorgrad i sosiologi. Med dette hadde Ørjar Øyen posisjonert seg som en av de første profesjonelle sosiologene i Norge, med solid skolering i faget og med sterke forutsetninger for videre empirisk forskning. Han publiserte en rekke forskningsbidrag, med systematiske analyser av blant annet informasjonsspredning, sosiale endringsprosesser, sosial lagdeling og mobilitet. Mange av publikasjonene var relatert til befolkningsspørsmål og demografiske problemstillinger. I tillegg bidro han med drøfting og belysning av sentrale metodologiske spørsmål. I de senere årene var han spesielt opptatt av forskningsetiske tema, som ser ut til å få stadig større aktualitet. Sammen med sin livsledsager, folkloristen Bente Gullveig Alver (1941–2020) publiserte han en rekke arbeider om forskningsetikk, både nasjonalt og internasjonalt.
Etter at Ørjar Øyen kom tilbake fra Seattle, var han universitetslektor ved Universitetet i Oslo i noen år, men fra 1968 ble han utnevnt til professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen. Der sluttet han seg til de øvrige samfunnsvitenskapelige gründerne: professorene Fredrik Barth (sosialantropologi), Stein Rokkan (sammenliknende politikk), Knut Dahl Jacobsen (offentlig administrasjon) og Bjørn Christiansen (psykologi). Øyen ble ankermann og inspirator i det som ble kalt Bergenssosiologien: empirisk orienterte studier, også på nye felter som levekår og makt. Ørjar Øyen ga de unge lærere og studenter som flokket seg til, rom til å forske og fly, men alltid insisterende på integritet: på belegg for teser og hold i forklaringer.
Ørjar Øyen fortsatte som professor i sosiologi ved Universitetet i Bergen helt til han nådde pensjonsalderen i 1997, og også som professor emeritus var han daglig på sitt instituttkontor – lenge etter at han var blitt 90 år. Ofte var han redd for å miste sin kontorplass, men universitetsledelsen fjernet den bekymringen ved å gi sosiologibygningen navnet «Ørjar Øyens hus» – som en markering på hans 85-årsdag. I de senere årene bidro han særlig mye til både kontinuiteten og videreutviklingen av det sosiologifaglige miljøet. Hans kontordør var alltid åpen, ikke minst for unge kolleger og nye ansatte ved instituttet.
Både formelt og uformelt hadde Ørjar Øyen sentrale og ledende roller i utviklingen av så vel sosiologfaget og samfunnsvitenskapen som hele Universitetet i Bergen. Ikke bare sto han i spissen for oppbyggingen av Sosiologisk institutt og etableringen av sosiologifaget som universitetsstudium. Han var også en av grunnleggerne av et eget samfunnsvitenskapelig fakultet, og han var fakultetets første dekanus (1971-1973).
I to perioder (1978–1983) var Ørjar Øyen universitetets rektor. I en tid med store utfordringer for universitetet, knyttet til både vekst og endring fikk rektor Øyen blant annet etablert viktige prinsipper for styring og ledelse på ulike nivåer og for forskningsorganiseringen ved universitetet.
Øyen var en viktig aktør i internasjonalt forsknings- og universitetssamarbeid, dels som gjesteprofessor ved flere utenlandske universiteter, dels som medlem og leder av en rekke internasjonale komiteer, styrer og råd. Under den kalde krigen var han opptatt av å utvikle øst – vest-samarbeid, og han gjorde mye for å fremme utviklingsrelaterte perspektiver og nord – sør-samarbeid i både forskning og høyere utdanning. Han var styreleder for European Coordination Centre for Research and Documentation in Social Sciences i Wien 1988–91, og fra 1971 sto han sto i spissen for oppbyggingen og utviklingen av Inter-University Centre i Dubrovnik i Kroatia. Her ble han den første rådslederen, og senere ble han direktør og æresmedlem. Øyen har mye av æren for at dette senteret overlevde krigshandlingene i Kroatia på 1990-tallet.
Ørjar Øyen mottok Norsk sosiologforenings hederspris og President's Award, Western Society of Criminology, og han var æresborger av staten Washington. Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1988, og han ble tildelt den kroatiske stjerneorden (Red Danice Hrvatske s likom Ruđera Boškovića) i 2005.
Ørjar Øyen var vennesæl – en kar som folk likte å komme nær. Han vil alltid komme opp i samtalene når de møtes – båndene mellom dem er en del av hans livsverk.
Ørjar lærte å spille husorgel på lærerskolen – så mye at han ved besøk hjemme i Brønnøy bokstavelig talt kunne trå inn i stedet for kirkeorganisten. Under studieoppholdet i USA, ble han også en kløpper som jazzpianist, med sin helt særegne stil. Det fortelles at han en gang på sommerferie i Brønnøy ble bedt om å spille ved en vigsel. Men paret som skulle giftes, ville helst ha noe annet enn Mendelsohns bryllupsmarsj. Så da det lykkelige paret skred nedover kirkegulvet, slo jazzpianist Ørjar til med en brusende og sakral versjon av Gershwins kjente låt «Lady be good».
Selv om han ble en verdensborger, forble han brønnøyværing til siste slutt. Han skrev en flott selvbiografisk bok om sine unge år der, «Langsetter vegen: gjennom oppvekst og ungdom» (2019), og året før sammen med Bente Alver en biografi om bestemoren, «Brev frå ho Besta på Øyen».
Ørjar Øyen bisettes i Bergen den 14. mars. Til sommeren vil barna sette hans urne ned på Trælnes i Brønnøy – fra jorden der han var kommet og der til jord han skal bli.
Sigmund Grønmo
Gudmund Hernes