Mandag la det regjeringsutvalgte Havbruksskatteutvalget fram sin innstilling. Siden september i fjor har det vurdert hvordan et nytt skattesystem for havbruk bør utformes. Hovedkonklusjonen har lenge vært kjent: En anbefaling om at næringen skal pålegges å betale en grunnrente.

Dermed kan bransjen havne i samme kategori som olje- og vannkraftnæringen. Også de betaler til fellesskapet for sin utnyttelse av en naturressurs. Det skal ha vært uenighet internt i utvalget, men flertallet går altså inn for det som populært kalles lakseskatten.

Det har ikke manglet på advarsler og kritikk av dette. Sjømatbedriftene-direktør Robert Eriksson mener det er en distriktsfiendtlig løsning, mens iLaks-kommentator Aslak Berge går så langt som å skrive at skatteforslaget «oser marxisme» og oppdrettsaksjene falt på børsen da nyheten ble kjent.

En ny skatt er aldri populært, men det er vanskelig å se hvorfor denne skatten skal være mer urettferdig enn andre. De fleste oppdrettsselskapene bruker fjordene som er vårt felles eie, og de fleste av dem har fått sine konsesjoner gratis eller for en relativt lav pris. I så måte er det ikke urimelig å sammenligne oppdretterne med olje- og gassnæringene og vannkraftnæringen.

Forskere som har sett på næringens grunnrente, det vil si avkastningen som er tilbake etter at også investorene har fått sin kapital, har funnet at norsk oppdrettsnæring har hatt en solid grunnrente på hele 2000-tallet. Snittet de siste 19 årene er på mer enn seks milliarder kroner, og de siste tre årene har den samlede grunnrenten i bransjen vært på mer enn 20 milliarder kroner.

Det er ikke urimelig at storsamfunnet får en viss andel av dette. En av hovedårsakene til norsk velferd og velstand er at oljeinntektene har kommet hele samfunnet til gode, ikke bare et lite sjikt av investorer. Det er fornuftig og framtidsrettet at denne tankegangen overføres til «den nye oljen».