Mangelen på offshorehelikoptre har vært under oppseiling en stund. Transportkapasiteten ble redusert etter at Airbus-helikopteret EC225 ble satt på bakken permanent etter Turøy-ulykken i 2016. 13 personer omkom i den ulykken, som førte til at norsk oljebransje mistet tilliten til EC225.

I dag flys det med velprøvde Sikorsky S-92. Men det er sårbart med bare én modell. I hele verden har helikopteroperatører problemer med å få tak i reservedeler til modellen. Etterslep fra pandemien og krigen i Ukraina er blant årsaken til at forsyningskjeden ikke holder tritt med etterspørselen. Av de rundt 300 produserte S-92-helikoptrene står rundt 30 på bakken i dag. Delemangelen anslås å vare i ett eller halvannet år, så situasjonen kan vare lenge. Andre helikoptermodeller tar tid å få i tjeneste.

Det store spørsmålet er hvordan selskapene takler denne krisen, hvilke konsekvenser det får på Helgeland. Bransjen holder kortene tett til brystet, men det spekuleres i lengre jobbperioder for å få færre flyginger eller båttransport. Det er også et åpent spørsmål om selskapene blir nødt til å vurdere basestrukturen for en periode, for eksempel å samle kapasiteten på færre baser.

Uansett er olje- og gassbransjen så viktig for Norge at det må settes alle kluter til for at dette ikke blir en flaskehals – samtidig som man ikke må gå på akkord med sikkerheten. Lokalt blir det viktig å presse på slik at helikoptermangelen ikke blir noen unnskyldning for å flytte flyginger til helikopterbasen i Kristiansund. Det ville vært et tilbakeslag for en struktur som nå er blitt bekreftet av alle selskapene.