Ordfører i Vega, Andre Møller, har nå i to til flere avisreportasjer uttalt og utgytt sin frustrasjon over utviklingen i Vegas Verdensarv.

Jeg ønsker ikke å kommentere ordrett og direkte de utsagnene som Møller kommer med, fordi jeg mener at ordføreren fordreier virkeligheten av hva som har skjedd i Vega de 20 siste år, og han bruker språk og retorikk som ikke gir rom for dialog. Det samme gjelder egentlig den noe overkjørende prosessen som har foregått i det at konvensjonelt oppdrett er planlagt plassert innenfor verdensarvsonen i Vega. I innskrivningen av Vegaøyan Verdensarv står det tydelig at Vega som en verdensarvkommune kan drive med ulike typer næringsutvikling i buffersonen, som det kalles. Denne sonen inkluderer faktisk store havområder, og det finnes allerede oppdrettslokaliteter i dette området. Og det ville nok kunne vært plass til flere! Så ville det seg slik fra Mowi og NovaSea og flere nyrike for ikke å snakke om styrtrike multinasjonale oppdrettsselskaper, at de søkte om å plassere oppdrett midt inne i verdensarvområdet, altså i områder der det ikke kan drives med industrialisert bruk av havet. Dette ble applaudert og velsigna av både ordfører, hans lojale partifeller og også Nordland fylkeskommune. Dette var startskuddet for polariseringen i Vega. Altså årsaken til den polariseringen vi nå ser i hvitøyet, den starta nettopp her. Det er selvfølgelig helt forventa og helt idiotisk. En kommune som skal forvalte både beskyttelse og utvikling av en Verdensarv og ha muligheter for annen type næringsutvikling må faktisk kjenne sin besøkelsestid og ikke gå med på å plassere konvensjonelt industrielt oppdrett i kjerneområdet for verdensarven. Det var heller ingen som på dette tidspunktet nekta noen å bruke havet! Ikke i Vega, ikke i Herøy eller i Ylvingen eller noen av de tilstøtende stedene rundt Vegaøyan verdensarv. Det var bare det at visjonene om konvensjonelt oppdrett i Sølasundet med Rørskjæran og feltet rett ved Hysværet kom geografisk i konflikt med verdensarvens kjerneområde og verdier.

Min oppriktige mening, eller mistanke, er at noen har spilt sine kort godt i denne saken. Og noen sitter med for mange hatter på hodet samtidig. Og noen blir bejubla av multinasjonale oppdrettsselskaper for å gi plass til konvensjonelt oppdrett i en natur- og kulturbasert verdensarv. Og hva veit jeg om hva som er mer under teppene og i strategiene i denne saken. Man kan jo egentlig bare spekulere, fordi det er og har vært svært lite åpenhet i denne saken!

Som tilbakeflytta vegværing merker jeg at det nå et ubehagelig dialogklima i Vega. Eller la oss si det sånn: Det er ingen dialog. I stedet er det monologer av maktspråk av typen nedrakking på det arbeidet som hittil er gjort i verdensarven, det er skambelegging av øykulturen, som jo da er årsaken til at Vega i det hele tatt har en verdensarvstatus, og folk som sier imot ordfører eller hans «team» blir sanksjonert ved å ikke bli sett, hørt eller tatt med i diskusjoner rundt utvikling av Vegasamfunnet. Det er og noen merkelige påstander eller holdninger rundt at i dette lille samfunnet er det bare politikere som skal bestemme, eller ha rett til å uttale seg. Det er virkelig ikke særlig sunt. Her trengs det fora for fritt ord!

Maktspråket virker gjennom ord og påstander: som at verdensarven er bare tull, at den betyr ingenting, det har bare kommet til én ny fuglevokter på 20 år, havbruk er eneste bærekraftige vei, å få tilskudd til å fiske fra småbåter er idioti, og ikke minst: vi kan ikke leve av en folkehøgskole ved havet … Slike utsagn er verken sannhet eller virkelighet, men det er absolutt retorikk og påstander som skaper en virkelighet hvis de forblir uimotsagt. Ja, slike påstander og en slik ensidig maktretorikk kan skape en virkelighet fordi den feier unna alle andre, helt legale og likeverdige argumenter, for utvikling av et samfunn. I tillegg skaper denne type retorikk usikkerhet, fryktkultur og skam i samfunnet! Og det medfører at få våger eller orker å snakke åpent eller komme med nye ideer av frykt for sanksjoner.

Jeg minner og om at ordfører Andre Møller sitter i styret for Vegaøyan verdensarv. Han er til og med leder av dette styret og skulle vel da i prinsippet være den fremste talsmann for de verdiene som er bærende i Vegaøyan Verdensarv. Det er han ikke.

Komprimert formulert baserer Vegaøyan verdensarv seg på å ta vare på et bærekraftig og svært unikt samarbeid mellom vill natur og mennesker, med ærfugltradisjonen som rettesnor for hvordan menneske kan samarbeide med og høste fra en vill fugl. Altså, verdiene handler om kulturarv av beste sort. Dette er en kulturarv som verden i dag trenger! Vi trenger å hente inspirasjon fra tradisjoner som ikke eksperimenterer med eller for enhver pris industrialiserer en sårbar natur, som ikke bare holder seg til hva som juridisk sett er lovlig, men som i kjernen av sin tenkning og praksis både høster av, og beskytter naturen. (Det betyr ikke at alle skal røkte ærfugler.)

Med tanke på arters død, forurensning av havene og klimaavtrykk så er denne type arv som Vega besitter livsviktig. Og det er fullt mulig i dag å tenke kreativt og nytt for hvordan disse verdiene og denne praksisen kan brukes inn i et moderne samfunn. Vi trenger ikke å tenke industrielt konvensjonelt havbruk for å leve av havet på et sted som Vega. Men det er klart at når retorikk fra ordfører/ styreleder i Vegaøyan Verdensarv havner på bunnivå med uttalelser som: dette er bare tull, ingenting av verdi er skapt og jeg skulle ønske vi ikke hadde en verdensarv! Da settes den kreative skapende og nytenkende kulturen i Vega tilbake … dvs. den tystner og forsvinner, kanskje.

Så tilbake til ordføreren som er styreleder. En styreleder skal ikke motarbeide verdiene i det selskapet, foreningen, bedriften eller stiftelsen han sitter i. Da må styrelederen gå av! Og det må komme en ny styreleder. Det skjønner vel alle og enhver! Men av en eller annen mystisk grunn så sitter fortsatt Andre Møller litt vel trygt i sin styrelederstol. Og det finnes sikkert en helsikes paragraf ett eller annet sted som sier at den stolen er forbeholdt dentilenhvertidsittendeordfører. Da begynner det faktisk å ligne på systemet rundt solkongen i Frankrike, altså han som kunne si og mene akkurat hva han ville sjøl om det stred imot enhver grunnverdi som han sjøl hadde vært med å lage. I tillegg kunne solkongen bruke makt og skjelle ut sine undersåtter, han kunne drepe og, men det er jo på et høyere nivå av Machiavellisk makt. Ikke det at jeg tror herr Møller er nærmere deg min Gud enn noen annen i Vega. Der stiller vi nok alle på like fot. Men kanskje har han forspist seg på industriutvikling à la storskala og store penger og da ligger nok Mammon og vaker rett nedenfor marbakken (jeg stopper der).

Kan Vega Ap kanskje utfordres på dette? (Og da mener jeg ikke mammon eller Gud) Kan dere motsi, eller i verste fall irettesette deres egen ordfører? Kan dere kanskje finne en annen styreleder som kan representere kommunen i Stiftelsen Vegaøyan verdensarv? Så kan jo ordføreren mere helhjerta og fritt få jobbe med sine saker når det gjelder konvensjonelt oppdrett og store penger og han slipper å utøse sine eder og galle over Verdensarven midt inne i sitt eget styre foran en journalist på Teams! Det kunne jo være en tanke. I motsatt fall kan han jo fortsette å skjemme ut både seg sjøl og sitt parti overfor en hel nasjon eller for ikke å si en hel verden i og med at Vega er inne i internasjonale nettverk på grunn av sin Verdensarv. For dessverre det er ikke spesielt heroisk å bruke makt innad i et lokalsamfunn for å forsvare de ekstremt rike. Sjøl om det handler om klingende mynt i kommunekassa.

«Før Vegaøyan ble verdensarv var øyan bare sarv», sa en øyværing jeg kjenner. Og han er ikke så langt unna sannheten når det gjelder hva som var både Vega samfunnets og det nasjonale politiske synet på denne typer utvær i verden. Og folk som bodde i øyan i Vega, og også andre steder langs kysten, gikk etter andre verdenskrig igjennom en mer eller mindre tvungen utvikling. Hus og hjem ble forlatt, et fritt liv som fisker på havet styrt etter sesongenes variasjon og med bærekraftige redskaper (i hvert fall hva gjelder overfiske) kombinert med kvinnenes arbeid på land med jord, dyr og fugler ble erstatta med lønningsposer og rødmende klesvask i rekkehus på Mo eller i Mosjøen. Parallelt med denne utviklinga snakka politikere om at folk måtte komme seg bort fra dette utdaterte arbeidet, at industrien var eneste saliggjørende plass og at det beint fram var skammelig å sette seg igjen på et skjær i en utkant. I takt med dette var det og mobbing og utfrysing av øyværinger på selveste fastlands-Vega. Dette skjedde ikke overraskende både innad i skole, også av lærere (jeg har sett det sjøl), og det skjedde egentlig overalt. Arbeidet med ærfugler ble sett på som et hobbysysleri for gamle kjerringer. Og at det skulle finnes en kultur i øyene var det vel knapt noen som estimerte. Det var vel ingen som sang firstemt eller spilte i korps i øyan? Og i hvert fall var det ingen som spilte fotball, for de ballene havna vel fort i havet og ble nedkjølt der (kunne vært likesågreit spør du meg). Og det de ellers drev med uti øyan var nok dessverre sett på som bære tull av også datidige ordførere i Vega.

Noen halsstarrige sjeler ble igjen i øykulturen, de ville ikke flytte før død eller aldring banka på døra. Noen av disse var min nærmeste familie, og jeg veit så inderlig godt hvordan retorikken lød fra Fastlands-Vega. «Det gagner ingen at dere bor der dere bor», «det gagner ingen at dere driver på gamlemåten» og maset fortsatte om å få seg hus i et byggefelt på Nes eller et eller annet sted på Fastlands-Norge. Og i samme seige vindkule som de siste forlot, forlot også enda flere fugler øyværan. Og dermed sto en helt spesiell kultur i fare for å dø ut! Og med all avfolkinga og utværstatus og hard devaluering av øykulturen fulgte og skammen. Skammen over å tilhøre en øykultur under avvikling. Og også sorgen over at nesten alt du hadde kjær ble borte.

Så kom verdensarvstatusen i 2004 og alt ble snudd på hodet. «Det va no faan så populært det ha bidd å være øyværing» sa en ihuga og gjenstridig øyværingssjel i det statusen lå på bordet i et skinnende dokument i Beijing.

Jeg som da var ute i verden, i hvert fall i Bergen, ble inderlig glad! Jeg tror aldri min dobbeltsidige øyværingssjel har følt en slik glede! Tenk at den sarven eller arven som jeg var en del av skulle bli verdsatt av hele verden. At min mormors og mors og min farfar og hans bestemor og way bakover i slektsleddene skulle bli verdsatt for det arbeidet med ea som jeg lengtet etter hver vår der fra det regntunge Vestlandet.

Jeg kom hjem på sommeren og merket hvordan stolthet og integritetsbarometeret hadde steget i Vega og særlig blant øyfolket med mange, mange grader i retning solskinn og godvær. Og mye skjedde som følge av denne statusen. Folk ville besøke Vega. Vi var ikke lenger en ukjent øy i havet. Det var Vega liksom, med 6.000 øyer, holmer og skjær, med gamle tradisjoner av bærekraftig naturbruk rundt fugler og fisk, det var Inga i E-huset og tante Anna på Hinskjæret i Hysværet, selveste dronninga blant fuglevokterne som overrakte dun- dyne til Norges dronning. Og det var mange som tok opp arbeidet med å passe på ea. Og bestandene av ærfugler vokste på grunn av at de var der, at folk var der, i værene. I tillegg til dette ble Vega etter hvert kjent for å ha mange kreative og innovative sjeler som starta med gårdskafé, lokalmatbedrifter og lagde himmelske produkter av dun uti Lånan og andre steder i vår verdensarv. Ungene i Vega fikk og grundig kjennskap til den handlingsbårne kunnskapen, altså det å lage hus, reir og røkte ea på en bærekraftig måte. Butikkene i Vega snakka om alt salget som foregikk på sommeren og de som drev med overnatting fikk villig besøk fra hele verden. Fisketurisme ble det og. Mye av dette foregår enda! Og i kjernen av verdensarven har det i hvert fall i løpet av de siste åtte årene kommet til fem nye fuglerøktere, meg selv inkludert, nye folk i Bremstein og ei skikkelig cool jente med sin familie på Kvalholmen. I tillegg til dette har flere av mine unger både deltatt i arbeidet rundt ærfuglene, en skal være rekrutt no på andre året og jeg veit at også Lånan har unge folk som gjerne ønsker å bidra inn i arbeidet og som også har vært rekrutter. At alt dette og mye mye mer, skulle være ingenting? Ingen utvikling? Bare tull? Det skjønner jeg ikke, og jeg er faktisk ikke enig i Andre Møller sin litt fordreide virkelighets beskrivelse, sjøl om jeg skjønner hva han og også flere litt vel utviklingsdeterministiske vegværinger av mannekjønn dreier seg rundt og rundt omkring i disse dager.

Vega er i Norge, Norge er på toppen av oljebonus, materiell status og velstands pyramiden i verden! Og vi forbruker natur! Nå er ikke tiden for en videre halsstarrig industriell utvikling. Nå er tiden for å tenke seg om, ta ned forbruket, leve enklere og mere i takt (jeg sa ikke pakt) med natur. Dette er ikke bakstreversk det er utvikling i den forstand at vi nå må tenke oss om hva det er vi ønsker å utvikle. Og innovasjon kan ligge i mange lag i dette store og viktige bildet. Det er innovativt å skape nisjearbeidsplasser slik de har gjort på Innerøya, det er innovativt å utvikle håndverksprodukter på basis av naturmaterialer, det er innovativt å lage film og fortellinger og kunst på basis av verdensarven, det er innovativt å drive fiske fra små moderne båter og ha en tilleggsjobb som lærer eller noe annet. Det er innovativt å ta ned forbruk og utgifter slik at man kan klare seg med mindre penger, det er innovativt å la være å reise på tre sydenturer i året og heller bruke tid og energi på å skape nye arbeidsplasser, det er innovativt å kreve kompensasjon for tapte oppdrettspenger i kommunekassa, slik at mange bedrifter kan blomstre og Vega blir et sted som ikke nødvendigvis ligner ethvert sted på merdekanten, langs kysten. Og igjen, dette er ikke bare tull! Etter min mening skader det heller ikke å ha en smule utdanning innen både mikro og makroøkonomi, økologi og ikke minst historisk peiling før man durer av gårde på første klasse mens jordas arter dør! (inkludert sjøfugler).

Jeg vil og anbefale å virkelig lytte til the ancestors/våre forferde her i Vega. Lytte til de eldste fiskerne, til dunkjerringene … og de helt nye fuglevokterne. Hvordan jobber de, hva ser de i naturen? Hva tenker de om det som så deterministisk kalles utvikling eller mantraet om at ingen kan stoppe utviklinga?

Nei, kjære vegværinger vi kan ikke stoppe utvikling, men vi kan faktisk ta et valg for hvordan vi vil at den utviklinga skal se ut og hva den skal inneholde! Det er verdivalg og det handler ikke bare om enfold i ordets rette forstand. Det handler om å makte å ha flere tanker i hodet og også i hjertet samtidig som for eksempel at noen steder i en slik verdensarv som Vega er med å forvalte, der kan man bygge ut mye og mangt = buffersone, på andre steder i den samme arven skal fortiden få lov til å tale med nåtiden og vi skal lytte til den bærekraftige, naturnære delen av arven. Vi skal virkelig lytte til folk med peiling, til fuglene, til deres voktere, til havet, til fjæra, til forfedrene, til forskere og til leppefisken som er lei av å gnage lus av laksen.

Det er ikke bare tull!

Vibeke Emilie Steinsholm

Fuglevokter i Vega siden 2017, opplært av mormor Frøydis Johansen på Brattøya i Hysvær