En norsk kommune ble den 15. september dømt for brudd på menneskerettighetene. Saken omhandlet barnevernstjenesten i en kommune som fattet et akuttvedtak, som medførte at barn uten forvarsel ble vekket tidlig en morgen og tatt fra foreldrene av politiet.
Retten bestemte at ingen fikk omtale saken. Denne avgjørelsen ble imidlertid anket til lagmannsretten av familiens advokat og NRK. Lagmannsretten omgjorde da vedtaket, men det er ennå ikke kjent hvilken kommune dette skal ha funnet sted.
Forsøk på å hemmelighold av slike saker er malplassert ut fra en rekke forhold. For det første er ethvert brudd på menneskerettighetene i Norge et problem som krever åpenhet og handling. Norsk barnevern er også tidligere domfelt for brudd på menneskerettighetene. Praksisen til det norske barnevernet har både nasjonalt og internasjonalt også over tid vært gjenstand for massiv kritikk og adskillig debatt.
Den nylige dommen må slik sett ansees å være en sak av adskillig nyhetsinteresse for det brede lag av folket. Også ut fra folks alminnelige rettsoppfatning og et politisk uttalt ønske om en transparent åpenhetskultur omkring offentlig forvaltning skurrer hemmeligholdet. Ut fra vårt nasjonale selvbilde som verdens fremste fanebærer og forsvarer av det frie ord og ytringsfrihet så virker også hemmeligholdet umusikalsk.
For de som innehar den uriaspost, posisjon og ansvar med å ta de vanskelige avgjørelsene i barnevernet, er neppe oppskriften mer hemmelighold, men tvert om åpenhet, gjennomgang og tydelige kjøreregler. Sist, men ikke minst, så fortjener de som ble offer for brudd på menneskerettighetene bedre enn at deres sak blir feid under teppet.
Ola-Jørn Tilrem