Når vi kommer over broen i Vennesund, og kjører innover øya kjenner man det i magen. Det er en følelse av å komme hjem. Det er en følelse av å finne hvilepulsen, og roen. Noen sier det er litt som å kjøre inn i gamledager. Veiene er smale, husene er ikke de største, ikke fjøsene heller….  Men hjertene… De er store! Når du passerer huset til naboen, så sjekker du en gang om naboen er hjemme. Kanskje de står i hagen? Da er det lett å stoppe å slå av en prat. Ofte blir det kaffe og. Men det er og helt greit å kjøre forbi, men hilse gjør man på alle! For på Kvaløya er alle naboer.

Vi er ikke så mange fastboende på øya, og kanskje er det derfor vi har et sånt samhold? Eller er det sjelen til øya? Eller er det samme sak?

De siste årene har det flyttet mer enn ti fastboende til øya vår. Kanskje ikke så mange? Men hvor mange andre steder i Sømna, eller i Nordland, kan skilte med nesten ti prosent befolkningsvekst? Hvorfor Kvaløya blir vi ofte spurt om. Svaret er enkelt. Det er hjemme. Hjertet vårt er hjemme på Kvaløya.

Det har også de siste årene blitt bygd mange nye hytter på øya, noen velger Kvaløya på grunn av familiær tilknytning, andre velger Kvaløya for Kvaløya. Øya sin sjel, og natur er det som lokker. Svært mange av de som har hytter på øya er aktive i lokalsamfunnet, og er et positivt tilskudd til Kvaløyfamilien.

Hvert eneste år er det svært mange turister som finner frem til øya vår. Mange av de overnatter i Kvennvika, eller andre steder på øya. Noen kommer år etter år. Dersom du stopper opp og tar en prat, så er det ofte naturen, roen og imøtekommenheten mange fremhever. De etterlyser ikke utbygd infrastruktur, asfalterte turveier eller gatelys. Det finner de mange andre steder. Flere bedrifter som har sitt utgangspunkt på Kvaløya eller Vennesund lever av turister, og de er avhengige av at disse fremdeles ønsker å komme til øya vår.

Den siste tiden har det likevel sneket seg inn en annen følelse blant mange av oss. Nemlig følelsen av at noen andre mener, tenker og ønsker å bestemme over øya vår.

 Vi som er vant til å «være for oss selv», på øya vår. Nå er vi i sentrum for diskusjoner, høringsrunder, søknader og ikke minst avisinnlegg.  Og grunnen er Akvafuture sin søknad om dispensasjon om å bygge et oppdrettsanlegg utenfor Kvaløya. I første høringsrunde skulle anlegget ligge slik at du så rett på det dersom du befant deg i Kvennvika. Verdens fineste (litt lokalpatrioisme her!) strand. Selskapet trakk senere søknaden, og sendte inn en ny med ny lokalisasjon noe lengre nord.

I et leserinnlegg i Brønnøysund Avis, datert 26. august 2022 skriver daglig leder Thomas Myrholt i Akvafuture at «noen insisterer på å gjøre det unødvendig slitsomt for iniativtakere som prøver å få til noe her. Det er nei-korpset man hører fra». Noterer også at Thomas Myrholt i samme innlegg skriver «at det er den stille majoriteten som kan for at han trives (på Helgeland?), til tross for et surt nei-korps».  Det kan godt være Thomas har rett i det han sier, det skal ikke vi mene noe om. Man kan mene det man vil. Men vi undrer oss på om du, Thomas, også mener at vi som bor her på øya gjør det unødvendig slitsomt for deg? Og at vi også er et surt nei-korps? For det er ingen her på øya som kan erindre å ha truffet deg, eller snakket med deg. Det er ingen som har blitt kontaktet av deg og ditt selskap for å ha en dialog, hverken forut for søknad, eller nå i ettertid. Derfor leser vi ditt innlegg med undring? Hvordan kan du stemple oss som sure, bare fordi vi er skeptiske til det du ønsker å bygge utenfor øya vår?

Du kjenner ikke oss. Du vet ikke at vi padler kajakk rundt øya vår, og at vi har matpause utenfor «han Alfred».  Der du nå skal etablere et oppdrettsanlegg. Du vet heller ikke at du ikke trenger å padle kajakken inn i Kvennvika. Dit blir den ført med strømmen, Du vet ikke at vi tar en båttur ut til Langesundet en helt vanlig torsdag ettermiddag.  Du vet ikke at vi pleier å møtes for å rydde strender rundt øya vår, for så å brenne bål i fjæra mens vi ser at sola går ned. Du vet ikke at vi pleier å overnatte på «Bergan», mens vi har utsikt rett ut på hvor du har tenkt å bygge et oppdrettsanlegg. Du vet ikke at vi går opp på Ingebrigtvarden, og drikker kaffe mens vi kan se hele verden. Og ikke ett eneste oppdrettsanlegg. Hvilke andre fjell på Helgeland kan du gjøre det på?  Du sier du skal tilføre oss verdiskapning. Men hva med de verdiene du kanskje tar i fra oss?

Vi har notert oss at det i søknaden Akvafuture har sendt inn står skrevet at ny og forbedret infrastruktur vil komme lokalsamfunnet til gode. Men har selskapet noen gang spurt oss om hva vi ønsker? Vil vi ha utbedret vei rundt Brunhammeren? Hvor mye av fjellet skal sprenges bort for at dette skal bli en trafikksikker vei? Dette er samme veien som Posten i sin tid vurderte som for farlig til å kjøre på, for å levere post. Hvor store fyllinger skal til for at det skal være trygt for at en lastebil skal komme frem? Hvordan vil naturen se ut etterpå? Vil der fremdeles blomstre orkideer langs grøftekanten ned mot Kvennvika? Dette er natur-endringer som aldri vil kunne reverseres. Vi har aldri blitt spurt om vi ønsker dette?

Det er mulige vi er sure, og at vi insisterer på å gjøre ting vanskelig.. Vi lever egentlig greit med det. De fleste som tar seg tid til å faktisk møte befolkningen på øya tror vi karakteriserer oss på en annen måte.

Konsekvensene av å etablere et oppdrettsanlegg utenfor Kvaløya er for oss i dag for usikre. Både med tanke på hva en slik etablering vil gjøre med livet under havets overflate, på kort og på lang sikt, men og med tanke på de endringene som vil måtte skje på land. Det er kjærligheten til øya vår som gjør at vi er vanskelig. For vi vet hva vi har i dag. Og det vil vi ikke miste!

Kjære Kvaløya vår. Du som har tatt så godt vare på oss alle sammen. Nå er det vår tur til å ta vare på deg, og beskytte deg. Også de som kommer etter oss skal få ta del i din sjel og ditt hjerte. Selv om det kanskje er en verdi som ikke kan måles i penger, så har også det en verdi!

Hasse Hansen, Jostein Sund, Lill Olsen, Roger Olsen, Jan Olav Jakobsen, Kurt H. Nybø, Birger Norø, Bjarne Nyrud, Heidi Edvardsen Wikjord, Odd Arne Hestås, Anne Line og Frank Pettersen, Aivi og Finn Vågan,Britt Eli Haugen, Stine Merete Pettersen, Torill Beate J. Karlsen, Torgeir Hansen, Trine Lise M. Solvang, Even Moen, Rolf Olav Pettersen, Arne Robert Pettersen, Pål Solberg og Sven Erik Olsen.

Kvaløy Vel