Det er nå snart ett år siden min kone Aud døde på demensavdelingen ved Sømna omsorgssenter. Hun tilbrakte sine siste 19 måneder i livet der.

Mine ca. 600 daglige besøk på dag og kveld måtte selvfølgelig gi meg noen varige erfaringer både på godt og vondt.

Som for de fleste måtte også jeg innse at mine smule erfaringer fra psykologi, psykiatri og vanlig pedagogikk ikke strakk til når det gjaldt å forstå noe av kompleksiteten i demensproblematikken.

Som en følge av dette måtte jeg da reflektere mer og mer over hvilken kompetanse de styrende i kommunen hadde, altså beslutningstakerne. Det var jo de som hadde det overordnede ansvaret for at det kommunale demenstilbudet var tilrettelagt på beste måte.

Nødvendig informasjon om de kommunale plikter og kommunale ansvarsområder er jo lett tilgjengelig, så i min stor naivitet trodde jeg da at dette var selvfølgelig for det kommunale flertallet som vedtok store og omseggripende endringer i demenstilbudet. Jeg antok også at konsekvenser av de vedtak som ble fattet ble grundig gjennomdrøftet før endelig vedtak.

Jeg måtte etter hvert innse at i denne saken om kommunalt tilretteleggingsansvar tok jeg grundig feil.

I Aud sine mer lyse øyeblikk i begynnelsen av oppholdet, kom et viktig spørsmål opp; nemlig bruken av hennes og mine oppsparte midler. Disse midlene var tiltenkt å brukes i vår alderdom for ikke å ligge andre så mye til byrde. Vår endelige drøfting kom til at demensavdelingen og hele omsorgssektoren ville ha nytte av tilførsel av nyttig, oppdatert kunnskap og viten om blant annet de nye tanker om demens og kommunens tilretteleggingsansvar. Dette kunne skje ved å engasjere eksterne dyktige fagfolk på området til forelesninger og kurs. Men Auds klare ønske var at denne overføring av våre oppsparte midler til dette bruk måtte skje anonymt.

Ved hennes død bortfaller også hennes ønske om anonymitet, så jeg tror det er nyttig både for ansatte, omsorgsarbeiderne, pårørende og innbyggerne i kommunen å fortelle om hvordan kommunen tar imot og forvalter en slik stor pengegave.

På et avtalt besøk på ordførers kontor 25. mai 2020 ble både pengegaven og ønske om bruk fremlagt, samt kravet om anonymitet. Det ble avtalt at pengene ikke skulle overføres til kommunen før klare avtaler om bruk forelå.

Og månedene gikk uten noen form for kontakt mellom giver og mottaker.

Høsten 2020 kom kommunen med vedtak om å omdisponere sårt tiltrengte arealer av demensavdelingen til kontorbruk. Disse arealene ville vært høyst nødvendig å ta i bruk for å gi demente beboere nødvendig aktivitet og sysselsetting, noe som er absolutt nødvendig for aktive, yngre demente. Omdisponeringen til kontorbruk ville koste kommunen ca. 500.000 kroner. Vår gave til økt kompetanse i kommunen var på 100.000 kroner.

Da var det nødvendig for meg å gjøre bruk av min funksjon som verge for Aud og skriftlig meddele Sømnas ordfører at Auds og min pengegave naturlig nok ville bli trukket tilbake. Min egen følelse av nedverdigelse. latterliggjørelse og skuffelse er kanskje underordnet i denne sammenheng, men jeg klarer ikke å la være å tenke på den nytte en ny og frisk oppgradering av både generell og spesiell kunnskap om den fryktelige demenssykdommen ville ha både for ansatt personale og beslutningstakerne i kommunen.

Men med denne opplevelsen fikk jeg klart og tydelig erfart at Sømna kommune ikke er mottagelig verken for klare råd fra stedets innbyggere eller tilbud om bistand av økonomisk art.

Slik gikk det med Auds minnefond og den gode intensjonen bak den rause gaven.

Sømna oktober 2022

Arild Aune

Enkemann

Arild Aune skriver at han og hans kone hadde planer om å gi en pengegave til Sømna kommune. Foto: Lisbeth Mikkelsen