Arnljot Arntsen, styreleder i Vega Sjøfarm og samtidig daglig leder for Sør-Helgeland Regionråd, har i BA skrevet et riktig interessant debattinnlegg om «Kysten som museum», med kilen integritet og selvfølgelig helt uten egeninteresse! Oppdrettsgeneralen prøver å finne argumenter for sin sak. Det er lovlig, men blir ikke uhildet av den grunn. I en tid med alternative sannheter. I en debatt venter man en hovedproblemstilling, en analyse og en subjektiv konklusjon.

Dette innlegget gjengir lange sitater fra Fiskeridirektoratet og direktoratets regionkontor i Nordland (som Arntsen har ledet) om Kystplan Helgeland, et merkelig planarbeid som regionrådet og Arntsen har vært sterkt inne i. Fiskerimyndighetene, som primært er næringsorienterte sektororganer, uttaler seg deretter og har vel knapt noen gang levd opp til sitt sektoransvar for miljø, og uttalelser derfra må ses i det perspektiv. En synse-leder fra Helgeland Blad er også anført som argument. Og selv den gamle fiskerbonden blir et argument. Hallo i luken!

Norges kystlinje er svært lang, den lengste i Europa så vidt jeg vet, og den utenforliggende 200-milsone utgjør et formidabelt areal, det er vår uten sammenligning største allmenning. Noen «frimerker» av dette kjempestore arealet er fredet etter naturmangfoldsloven, mest knyttet til skjærgård, det største ligger i Froan i Frøya, som ble fredet i 1979. Undertegnede arbeidet hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag den gang. Da visste vi ikke at oppdrett ville komme til å bli et problem og tok ikke de nødvendige forholdsregler i bruk, dessverre. Gjennom klassisk naturvern er det i Norge (1960-d.d.) sikret nasjonalparker på land tilsvarende 7 prosent av fastlandsarealet, med andre verneområder blir arealet noe større. Med hensyn til sjøarealer henger Norge langt, langt etter.

Jeg vet ikke hva Arntsen legger i sin bruk av begrepet museum, men jeg leser det som noe negativt. Et museum er etter definisjonen en virksomhet som driver med innsamling/faglig dokumentasjon og forskning samt kunnskapsbasert formidling, det vil si et kunnskapssted. Der finnes blant annet flere fiskerimuseer av stor verdi. Er det noen virksomhet i Norge som burde se på kunnskapssteder, også museer, som et framtidspotensiale - så må det vel være oppdrettsnæringen.

Hvis kysten blir et Arntsen-museum av at det finnes et antall verneområder og tre små verdensarvområder (Sogn, Sunnmøre og Vega), de siste er basert på internasjonale forpliktelser, da har den gode Arntsen et arealmessig perspektivproblem. Men er man konge på haugen vil man vel underlegge seg alt, småkongetiden er jo kommet igjen tusen år etter at den sentrale kongemakten tok knekken på dem. I verneområder og verdensarvområder er for øvrig vanligvis tradisjonelt fiske tillatt, det er normalt bare oppdrettsvirksomhet som i dag utgjør miljøproblemer i slike områder som natur og folk ikke kan være tjent med over tid.

Hvis kysten, vår største allmenning, heller skal være en Arntsen-lekegrind der han og andre pengeglade opportunister «kan sette sine fotspor» (tidligere Arntsen-sitat i BA) tror jeg nok mange vil betakke seg. Hadde jeg drevet oppdrett på Helgelandskysten ville jeg for lengst rettet blikket framover og ha tatt inn over meg alle matsikkerhets- og miljøperspektiver der er og brukt dem som grunnlag for å skape et framtidig konkurransefortrinn. Og hadde jeg hatt like mye penger som enkelte har og har hatt tilgjengelig mellom hendene i oppdrettsnæring, skulle nok til og med jeg ha klart å lage arbeidsplasser, fortinnsvis kompetansearbeidsplasser av varighet. Det har jeg en viss erfaring med.

Arntsen har kanskje ikke fått med seg føre var-prinsippet (forsiktighetsprinsippet) og polluter pays-prinsippet (forurenser betaler- prinsippet) fra FN sin kommisjon for bærekraftig utvikling (Brundtlandkommisjonen) av 1987. Bærekraftig utvikling inntrer når ressursregnskapet miljømessig går i pluss. I vår tid har noen av begrepene fra rapporten ganske så hjelpesløst blitt omdefinert og forsøkt brukt som argumenter for oppdrettsnæringen. Det er ikke måte på hvor miljøbevisst og sunn den vil være. Store reklameskilt møter oss blant annet på flyplasser med det gode budskap. Det er jo et rent falsum, men et interessant fenomen i en tid med alternative sannheter. Det finnes imidlertid nok ikke et reklamebyrå i landet som er i stand til å gjøre oppdrett til en god miljøsak slik den står i dag.

Kysten er en hovedressurs som landet har for framtiden når oljen endelig tar slutt. Da kreves det en sterk nasjonal forvaltning som uhildet styrer utviklingen, både med hensyn til vern og bruk/premissene for bruk. En slik forvaltning framstår ikke for meg i dag.

Jeg blir sikkert oppfattet som en vanskelig kverulant av lokale makthavere og pengesamlere, men i motsetning til disse, slike som Arntsen, har jeg ingen egeninteresser/økonomiske interesser å ivareta. Straffen for at en dum innflytter blir moralsk forarget og griper til pennen er at noen slutter å hilse, noen vil overse deg og i den såkalte sosiale nettverden, der jeg ikke er, der man kan avgi blomstrende karakteristikker av person og motiv. Så kan man også skjelles ut, kastes ut og trues med anmeldelser etter den hersketeknikk som Vega-ordføreren, for tiden styreleder for regionrådet og som Arntsen roser i innlegget, benytter. På Vega er det knapt noen som ytrer seg mot slikt, mot makta. Kritikk, det er farlig det. Her sopes alt under janteteppet. Meget imponerende!

Mitt anliggende, som samvittighetsfull borger, å bruke min demokratiske rett til å prøve og være advokat for et sårbart marint miljø, slik at arter og folk kanskje kan få leve i og av en ren natur i framtiden, lenge etter min tid. Dessuten er jeg opptatt av at nasjonen holder sine internasjonale forpliktelser i tider som nå rår. Jeg ville ha trodd det skulle være fellesskapets almene målsetting, men der tok jeg nok feil.

I Arntsents verdenbilde framstår hans sak som en kamp mot byråkratiet der det er en masse fæle byråkrater og fagfolk som er i veien for utviklingen hans og andre lignende. Han er jo selv, i tillegg til oppdrettsgeneral, en tidligere fiskeribyråkrat, nå regionrådsbyråkrat, så det må han jo vite og mene mye om byråkratiet, ikke minst om smutthullene. Med kraft proklamerer han: «Dette er Davids kamp mot Goliat!». Men hvem er da David og hvem er Goliat i hans spill? Ved enkel bibelhistorisk tolkning vil en som folk fleste nok mene at de som har gjort seg store og rike på oppdrett må være Goliat. Altså et høyst uventet argument. Aner vi tross alt et snev av selvinnsikt?

Man skal være glad for at det faktisk ennå finnes byråkrater som lever opp til det ansvar de har å forvalte i henhold til lovverk, regler og avtaler nasjonale myndigheter har besluttet om i fortid. Det gjelder innen alle samfunnssektorer. Frislipp-tiden vi lever i medfører bare problemer som noen senere vil måtte rydde kraftig opp i til kostnader som ikke bekymrer i dag. Det kan for øvrig ikke forventes at Staten skal være et servicekontor for miljøødeleggere.

Vega 7.6 2017

Jon Suul