I debatten om akvakultur i havområdene rundt Vega er forenlig med verdensarvverdiene er det merkverdig hvor lite offentlige etater kjenner til historien rundt fiskarbonden og historisk kontinuitet som blant annet er et kriterium for statusen for verdensarven.
I denne sammenheng er det nærliggende å sitere deler av Fiskeridirektoratet sitt innspill til andre gangs behandling av Kystplan Helgeland Vega, hvor det blant annet står, sitat:
«Vegaøyan Verdensarv er innskrevet på kriteriet historisk kontinuitet, kulturlandskap i kategori ii) landskap som har utviklet seg organisk (…). og et videreført landskap er et landskap som fortsatt utøver en sosial kraft i samfunnet, som er nært knyttet til den tradisjonelle livsførselen og som fortsatt er i utvikling(…).
I forbindelse med nominasjonen av Loiredalen i Frankrike på verdensarvlisten, utviklet UNESCO tre kriterier om historisk kontinuitet som grunnlag for å vurdere hva som er tolerabel videre utvikling i et slik landskap. Kriteriene har denne ordlyden[1]:
1. Den nåværende sammenhengen mellom menneskelig virksomhet og området må ha en forbindelse til den tradisjonelle sammenhengen;
2. Det må være en fremskridende utvikling fra den tradisjonelle sammenhengen til den nåværende sammenhengen;
3. Den nåværende sammenhengen må ikke ha fjernet sporene av den tradisjonelle sammenhengen.
Kriteriene har en sektorovergripende utforming.
Fiskeridirektoratet region Nordland mener akvakultur, som en ny aktivitet og sammenheng mellom mennesker og landskap er en tolerabel videre utvikling i Vegaøyan Verdensarvområde. Begrunnelsen er følgende:
1. Fiskerbonden og akvakultur har identisk fundament, fiskeeksport. Fiskeeksport er både vår eldste eksportnæring (villfisk) og vår yngste eksportnæring (akvakultur). Akvakultur har sitt opphav i kystbefolkningen. Forbindelsen til fiskeren, er at akvakultur i stor grad startet i villfisknæringen og akvakultur bruker praksis, utstyr og teknologi utviklet videre fra villfisknæringen. Forbindelsen til bonden er overføring og videreutvikling av kunnskap om avl, ernæring, fôring og stell av dyr. Villfisknæringen, landbruksnæringen og oppdrettsnæringen er fortsatt vevd inn i hverandre.
2. Det går en lang fremskridende linje, fra steinalderens sanker, jeger, fisker og fangstmann for 10.000 år siden til fiskeren og bonden og så til akvakultur. Kan vi si at akvakultur i dypeste forstand, er en sammensmelting av bonden og fiskeren; bondens og fiskerens beregning og kontroll, praksis og teknikker.
3. Dagens moderne akvakultur har relativt lite potensial til å overskygge den gamle sammenhengen. Det skyldes lav arealbruk, offentlig regelverk (fiskehelse), naturgitte forhold, arealmessig ivaretakelse av andre interesser, vern og bruk i plan, herunder store verneområder som vil begrense utbredelsen av moderne lakseoppdrettsanlegg. I henhold til rapporten fra Sweco (august 2016), har også oppdrettsanlegg med unntak av driftsflåten, liten synlighet i landskapet. Det heter (side 48): «Vi har riktignok sett at moderne oppdrettsanlegg med unntak av driftsflåten i dagslys er forholdsvis lite synlig i området. Dersom de plasseres i nærheten av øygrupper, vil også synligheten avgrenses nærmere.» Dagens moderne oppdrett av laks og ørret vil ikke komme inn i deler av kjerneområdet til verdensarvområdet enten på grunn av naturgitte forhold (gruntområder) eller verneforskrifter (det største verneområdet naturreservat utelukker akvakultur).
Fiskeridirektoratet region Nordland er per i dag ikke i stand til å se en annen ny sammenheng mellom mennesker og natur og landskap, enn akvakultur, som bedre oppfyller UNESCOS kriterier om hva som er tolerabel videre utvikling i landskapet.
Så lenge akvakultur ikke overskygger det gamle kulturlandskapet, ser vi ingen grunn for å «gjemme» denne nye næringen bort i dette landskapet. I en kontinuitetssammenheng bør det være viktig å vise den fram, herunder også møtet mellom gammelt og nytt.
Vegaøyan verdensarv er innskrevet på et underkriterium om et landskap i fortsatt organisk utvikling. Fiskeridirektoratet region Nordland vurderer det slik at akvakultur er den aktivitet som i dag best oppfyller denne delen av innskrivingen. Det skyldes at akvakultur har stort organisk preg over seg ved at den videre utvikling i næringen i hovedsak er styrt av miljømål.
Det er ikke mulig å gjenskape fortiden slik at den blir nøyaktig lik for eksempel fiskerbonden som levde på 1800/1900 -tallet avhengig av hva som er referansen. Men det bør være mulig å leve videre av dette værharde, ytterste kystlandskapet nær Polarsirkelen, samtidig som det historiske fiskerbondelandskapet ikke overskygges.
Villfisknæringen har over lang tid vært i tilbakegang i området. Uten hele sjømatnæringen, både den eldste delen, villfisk og den yngste delen, akvakultur, blir det vanskelig å holde oppe kontinuiteten i området.
For nærmere informasjon, viser vi til vårt svarbrev til Vega kommune datert 5. mars 2017 om akvakultur i det norske kystlandskapet (vår ref. 16/4510).»
Dette er dokumentert med referanse fra:
* Artikkel av Professor Alf Ragnar Nielsen, Nor Universitet om fiskarbonden i tidsskriftet Kysten (Utgave 4-2016)
* Norges Fiskeri- og kysthistorie, bind 1: Fangstmenn, fiskarbønder og værfolk, fra de eldste tider til 1720.
* Norges Fiskeri- og kysthistorie, bind 5: Havbruksnæringen-et eventyr i Kyst-Norge.
* Fiskeoppdrett med fremtid (redigert av Trygve Gjedrem, 1986)
Fiskeridirektoratet har gitt meg tillatelse til å sitere innholdet.
Konklusjon: Konklusjon er at per i dag er en ikke i stand til å se en annen ny sammenheng mellom mennesker og natur og landskap, enn akvakultur, som bedre oppfyller UNESCOS kriterier om hva som er tolerabel videre utvikling i landskapet.
Vegaøyan verdensarv er innskrevet på et underkriterium om et landskap i fortsatt organisk utvikling. Akvakultur er den aktivitet som i dag best oppfyller denne delen av innskrivingen. Det skyldes at akvakultur har stort organisk preg over seg ved at den videre utvikling i næringen i hovedsak er styrt av miljømål.
Det kan for oss i akvakulturnæringen se ut som om at det er en annen forvaltningsstandard som gjelder for akvakulturnæringen og en annen forvaltningsstandard for andre næringer da fylkesmannen ikke ønsker akvakultur i verdensarvområdet.
Et annet eksempel er tillatelse til dumping av gruveavfall i Førdefjorden og Repparfjorden, som er nasjonale laksefjorder. Her er det ikke tillatt med matproduksjon, men dumping av avfall er fullt lovlig i henhold til fylkesmannen. Oppdrett av laks og ørret er tross alt verdens mest miljøvennlig matproduksjon, derfor stiller en spørsmål med likhetsprinsippet og rettssikkerheten.
I denne sammenheng vil jeg gi ros og honnør til Fiskeridirektoratet som belyser sammenhengene og bringer denne historiske kunnskapen i offentlighetens lys.
Det synes også merkelig hvorfor offentlighetens voktere, avisene, ikke har belyst dette da dette er et offentlig dokument som burde være kjent.
Det er et ordtak som heter «for å bygge fremtiden må en kjenne til fortiden».
Det er nærliggende å stille spørsmålet? Hvorfor er denne kunnskapen som Fiskeridirektoratet belyser ikke kommentert av Fylkesmannen i Nordland og Riksantikvaren og så videre? Kjenner de ikke historien, eller fortier de den? Det er de samme som setter premissene for fremtiden. Lar forvaltningen og politikere seg styre av medienes negative holdninger til akvakultur, forutinntatthet eller personlige oppfatninger?
Forvaltningen skal være bygd på, beste kunnskap, rettssikkerhet og likebehandling.
Her blir næringslivet og kommunen(e) kasteballer i et offentlig system som kan fortone seg som om at det styres av historieløse forvaltere.
Jeg ønsker også sitere lederen i Helgelands Bland av 31.05.17, «Kysten som museum»":
«Helgelandskysten er kanskje det beste området i hele verden for oppdrett av atlantisk laks. Men på Sør-Helgeland er man avskåret fra å ta del i veksten av dette eventyret, ut fra hensynet til «verdensarven».
Verdensarven rundt Vega trekker naturligvis en del turister i sommerukene. Men noe å leve av for en kommune, blir det aldri. Skulle det bli for mye turister vil det også være et problem (for verdensarven). Slik situasjonen er nå, er vernebestemmelsene en svøpe for ansvarlig næringsutvikling på Sør- Helgeland. Vi vil påstå at det foregår vel så mye, og vel så god, forvaltning av «verdensarv» i Herøy, Dønna, Sleneset, Solværøyene, Kvarøy, Lovund, og Træna. Slendrian med etterlatte merd-ringer i flomålet, og knuste isoporkasser i vinden, er noe svineri. Men vi kan ikke se at det går an å hevde at havbruksnæringen har fortrengt annet naturmiljø i påviselig grad.
Mange hundre superlønnsomme kompetansejobber har derimot bidratt til ytterst levedyktige lokalsamfunn i de fleste kystkommuner på Helgeland. Kunsten på veien videre må bli å finne balansen mellom vern og bruk. Kysten må ikke bli museum. "Vi vil påstå at det foregår vel så mye, og vel så god, forvaltning av «verdensarv» i Herøy, Dønna, Sleneset, Solværøyene, Lovund, og Træna." ”
Helgelands Blad har gitt meg tillatelse til å gjengi lederen. Her må jeg også gi honnør til lederen i Helgelands Blad som belyser i klartekst et samfunnsmessige perspektiv.
Små kystkommuner sliter med å få etablert attraktive arbeidsplasser, noe akvakulturnæringen kan gi dem, men de får ikke lov, da det kan fortone seg som om at næringen styres av historieløse forvaltere.
Til slutt vil jeg gi stor honnør til ordfører og de fleste politikere på Vega som kjemper en innbitt kamp mot det offentlige byråkratiet som ønsker kysten som museum, og som er i ferd med å frata vegasamfunnet en sunn utvikling.
Dette er Davids kamp mot Goliat.
Arnljot Arntsen
Vega Sjøfarm/VegaLaks
Styreleder
Den siterte lederen er forkortet. Red.
