Ordet forventning betyr jo at en inderlig håper at ting, forhold, eller situasjoner som i nåtid er uheldig, kan endres i en overskuelig fremtid, og at håpet om endring er sterkt.

I dette tilfelle dreier mine forventninger seg om drift, ledelse og forhold innen omsorgssektoren i Sømna kommune. Jeg er spesielt opptatt av omsorgen for de av Sømnas beboere som får det spesielle sykdomsbildet demens. Dette er en gruppe som er ekstra sårbare, og som har et absolutt krav om å få tilrettelagt og personsentrert omsorg.

Ved planlegging og bygging av Sømna omsorgssenter på 1990-tallet ble det gjort et grundig og framtidsrettet arbeid med å tilrettelegge forholdene optimalt for denne gruppen ut fra den viten og kunnskap som da var tilgjengelig. Dette resulterte i at bygningen og løsningene ble gjenstand for stor oppmerksomhet både lokalt og sentralt.

I dag er vår viten og kunnskap om sykdommen økt. Vi vet at sykdommens mange faser krever tilrettelegging, økt oppmerksomhet og mer personsentrert omsorg. Dette er også nedfelt i klare krav fra myndighetene som kommunens plikt og ansvar. Så hvilke forventninger har jeg så til demensomsorgen i det nye kommunestyret som skal lede Sømna kommune de neste årene?

I utgangspunktet ganske enkle ting som vil utgjøre klare forbedringer når det gjelder dagens, men også fremtidens omsorgsoppgaver.

Når kommunen er overlatt det overordnede ansvaret for den totale demensomsorgen, så er det åpenbart at grunnlaget for all omsorg innen også dette området er kunnskap og kompetanse. Uten denne i bunnen er det vanskelig for beslutningstakerne å foreta riktige og viktige vedtak som ofte gjelder økonomiske forhold innen sektoren.

Det nasjonale senter som heter «Aldring og helse» tilbyr som kjent kurs og seminarer om demens og demensomsorg både for beslutningstakere, leder og omsorgspersonell. Dette må forventes å bli utnyttet i kommunal regi. Kompetanseløft er svært viktig innen dette spesielle området, og ofte vil det tvinge seg fram løsninger som innebærer økonomiske løft for kommunen.

Det neste som forventes er pålitelige brukerundersøkelser innen demensomsorgen der pårørendegruppen med sin spesielle kompetanse også får anledning til å bidra. De pårørende har med sine opplevelser både fra hjemmesituasjon og fra institusjonalisering svært mye å bidra med og er en ressurs i omsorgsarbeidet.

Sømna kommune sin nåværende demensplan trenger revisjon og må fremstå i ny utgave med klarere formuleringer og mer presis oversikt over hva som forventes og planlegges. Det forventes at den i god tid legges frem til vurdering og godkjenning før den trer i kraft i 2025.

I de siste årene er slagordet «Bo hjemme lengst mulig», lansert med brask og bram. Dette er bra, og kommunen skal jo legge til rette for at så skal skje. Men i demenssykdommen er det hele tiden forskjellige faser. På et tidspunkt vil det bli for arbeidskrevende og for belastende for kanskje den eldre, enslige pårørende med det totale ansvaret 24 timer i døgnet. Da er det at det kommunale hjelpeapparatet med institusjonsplass må stå klar.

Og med tanke på prognoser fra demografisk utvikling om forekomsten av demens i Sømna, er det ingen tid å miste for beslutningstakerne i kommunen.

Det må ganske snart planlegges nødvendig arealbruk til aktiviteter og nødvendig sysselsettingsbehov. Dette er en pålagt kommunal oppgave. Helsedirektoratet bruker ordet «skal» når det gjelder dette punktet. Derfor forventes det at det nødvendige forarbeid til dette startes i nær framtid.

Sømnas innbyggere er svært opptatt av at de av deres nære, familie, venner eller nabo som kommer i den situasjon at det kommunale hjelpeapparatet får den totale omsorgen for den syke, virkelig ser at Sømna kommune kan være en foregangskommune også på dette området og innen denne sektoren. Engasjementet viste seg tydelig under underskriftskampanjen for to år siden. Engasjementet viser seg også i at pårørende ser seg nødt til å informere statsforvalteren og sende bekymringsmeldinger om uheldige forhold innen den kommunale omsorgen. Forventningene går ut på at pårørende i fremtiden slipper den ekstra store belastningen dette medfører i tillegg til sykdomsbelastningen.

Forventningene går selvsagt ut på at innbyggerne slipper å si fra til kommunens ledelse på denne måte. Forventningene går ut på at den nødvendige kompetanse innen feltet skaffes, og de kommunale oppgavene innen dette kompliserte feltet får sin realisering.

Det er jo slik i alle kommuner at det opprettes råd, utvalg og komiteer som har sine talspersoner til å målbære planer og krav innen de forskjellige sektorer. Av ganske så naturlige grunner er beboere med demensdiagnose ikke representert.

Det er da både naturlig og riktig å minne beslutningstakerne i kommunen, dvs. kommunestyret på de oppgaver som påhviler i omsorgssektoren for denne gruppen.

Sømna 01.11.2023

Arild Aune

Arild Aune skriver om demenstilbudet i Sømna. Foto: Lisbeth Mikkelsen