Ropstad gikk rett i blodet

Mørk sørlandsrock fikk rockefoten i gang.

5

Erlend Ropstad

Rootsteltet

Pluss

Hvor har han vært hele våre liv, 44-åringen Erlend Ropstad? Og hvem hadde gjettet at Norges Thåstrøm skulle komme fra det blide sørland? Skjønt blidt, det finnes også gravalvor på kyststripa. Tenk bedehuset, Kjell Askildsen, Kristiansand Kunst Kommando og Knausgård; det ligger også et mørke og alvor der. Som en årgangsvin har Ropstad kommet oss til gode i voksen alder. Skjønt det er ikke sødmefylt vin musikken hans minner om. Snarere kokekaffe. Enkel og intens, med avsetninger av levd liv i bunnen.

På Rootsen starter han med "Exit the dragon", fra den strålende sisteutgivelsen "Brenn siste brevet". Med sitt klassiske rockeriff går den rett i magen. Ropstad viser seg også å være akkurat det som trengs i Roosteltet på "hei, er du også i byen"-kvelden. I forhold til plata er tempoet og gitaren skrudd opp, og han har også en aggessivitet i vokalen kler konsertformatet.

Så kommer "Når alt har ordna seg". Lyden er ikke optimal, litt grøtete, men Ropstad når definitivt fram. Dette er en mann som mener alvor, også med strengene. Gitarhelt er han også.

På mange vis står Ropstad i "gubbrocken", som Lars Winnwerbäck kaller den. Men han tar den lenger ut, med mer mørke og aggressivitet. I Rootsteltet får vi også en dose springsteensk frihetsrock  hvor man bare får lyst til å skru opp lyden og rulle ned sitt imaginære bilvindu og gaule med.

Så kommer "Vi er de siste" fra nyplata, hvor Ropstad spiller som om han har futen, jævelen og ti dobermann-vakthunder i hælene. "Natta som er over nå" blir siste sang, igjen svever The Boss over scenen. Ropstad synger med hjertet utenpå den svarte t-skjorta så hvert ord og følelse går rett over til publikum, som reiser seg under applausen når det er over.

Matti Riesto