Svetoslav Argirov tar selv smilende imot i sitt vakre hjem i “Slåttvikåsan” i Vevelstad når BAs utsendte kommer på besøk.

Huset var opprinnelig bygd til prestebolig, men de siste årene har Svetoslav og hans familie bodd der etter at han kjøpte huset. Det ligger høyt og fint til, med utsikt over Vevelstadsundet og Vegafjellene. Og her har den lille familien trivdes, med flere fra fruens familie i nabolaget og svigerfar boende i husets kjellerleilighet.

Svetoslav selv er født og oppvokst i Bulgarias nest største by, Plovdiv, med ca. 400.000 innbyggere.

- Det er Europas eldste by, eldre enn både Roma og Athen, opplyser han.

Der vokste han opp med mor Vasilka, som var farmasøyt og far Argir, professor i hematologi – og sin eneggede tvillingbror Blagovest.

Hans mor kom fra en gammel bulgarsk slekt hvor en av forfedrene ledet opprøret mot Tyrkia i 1876.

På morssiden var det stor musikalitet, forteller han.

- Min mor var veldig flink og sang i kor, det er vel derfra vi har arvet musikaliteten, ler Svetoslav som selv er innehaver av en stor sangstemme.

Og etter hvert ble det også korsang for de to guttene som var som de berømte to dråpene med vann, og bare åtte år gamle sang de tostemt solistnummer i et av Bulgarias beste guttekor.

Som små guttunger sang de for store politikere som Bresjnev, Castro og andre størrelser.

- Vi hadde en veldig fin og trygg barndom, sier Svetoslav.

- Selv om Bulgaria var kommunistisk på den tiden og det var så som så med friheten, var det allikevel godt og trygt.

I en alder av 10 år sang de i en rolle i Benjamin Brittens opera «Den lille feieren», en rolle de kunne dele på fordi de var så like av utseende. De byttet på å synge og å ta en pause bak senen, de delte rett og slett på rollen.

- Det var stor forbauselse i publikum etter endt forestilling da det kom to for å ta imot applausen, forteller Svetoslav med et smil.

I 15–16 års – alderen bestemte de seg for å satse på musikk, og det ble 5 år på det han kaller musikkgymnaset.

Tvillingenes mor var veldig streng og ambisiøs på guttenes vegne og ville de skulle studere og spille klassisk musikk. Svetoslav husker at han ikke var så øvingsvillig, så mora bandt han fast til pianokrakken for at han skulle øve nok.

- Min bror slapp det, han var ganske pliktoppfyllende, sier Svetoslav og ler sin smittende latter.

Og bare 18 år gammel spilte broren Blagovest solist i Antonin Dvoraks cellokonsert i Plovdivs store symfoniorkester.

- Min bror var en meget dyktig cellist, sier Svetoslav som altså selvstuderte piano, og spilte Mozarts pianokonsert i D-moll i svært ung alder.

Tvillingene fikk for øvrig, som de eneste, til da i historien, gullmedalje etter endt femårig musikkutdannelse.

I 1981 vant de en talentkonkurranse med en egenskrevet sang og da begynte ballen å rulle for fullt. Men kjendiser hadde de allerede vært siden de opptrådte som smågutter.

Og de hadde skrevet musikk for andre artister, men ble etter hvert oppfordret til å gi ut selv. Det gjorde de og det ble en nr. 1 hit med en gang, over alt.

Populariteten skjøt til himmels og det ble startet fanklubb med 5000 jenter. En fanklubb som var den første og største i Bulgaria, forteller Svetoslav, men tilføyer at hvordan det er i landet nå vet han ikke.

Han minnes også at i det kommunistiske Bulgaria ble fanklubben antatt å være en illegal organisasjon, og det betydde bråk.

Guttene turnerte og gjorde storsuksess i blant annet det som var det gamle Sovjet. Det ble tre måneder lange turneer hvert år i de største byene i Øst-Europa.

- Vi var det samme der som Beatles var her, minnes Svetoslav.

Men til tross for den enorme populariteten og platesalget ble det lite penger av det. Dette var i kommunistiske land, så inntekten sto ikke helt i stil med innsatsen og kjendisstatusen.

Hele tiden under samtalen med Svetoslav har hans kone, Kristin, holdt seg diskret i bakgrunnen.

Med sitt beskjedne og lavmælte vesen og vakre utseende er det umulig å ikke legge merke til henne – selv om hun ønsker det motsatte. Hun gjør alt hun kan for å ikke bli lagt merke til.

Men det blir hun, og det fikk Svetoslav erfare den gangen for 31 år siden da han så henne for første gang.

- Vi hadde begynt å spille i Norge i 1987 sammen med eget band, vi var sju til sammen, forteller han og minnes den kvelden de spilte på Lyngengården i Mosjøen.

- Det var lite folk og ganske slapp stemning, men da det kom en flokk med unge jenter stramma vi oss opp, ler han og forteller at han la merke til Kristin med det samme.

- Det var det man kaller kjærlighet ved første blikk, i hvert fall fra min side, sier han alvorlig.

Men han hadde modellkjæreste i Bulgaria og bandet reiste rundt i Sverige og Finland og et par år skulle gå før han igjen fikk muligheten til å treffe igjen jenta han så på Lyngengården og som han ikke glemte.

De møttes igjen i Trondheim, og Kristin har tidligere fortalt om hvordan de trakk mot hverandre som magneter.

- Da var det gjort, vi ville være sammen, og nå er det gått 29 år, forteller han

Og de som ser dette paret sammen ser at magnetismen fortsatt lever i beste velgående.

I 1991 fikk de sønnen Christoffer, og selv om Svetoslav delvis bodde i Bulgaria på den tiden lovet han Kristin at sønnen skulle vokse opp i Norge, og sånn ble det.

De bodde først i Mosjøen, men for 18 år siden bosatt de seg i Vevelstad, hvor Kristin hadde mange familiemedlemmer.

Det blir jo nesten umulig å ikke stille spørsmålet om hvordan en så stor artist og megakjendis i store deler av Øst-Europa, velger å bosette seg på lille Vevelstad og leve et helt anonymt liv som dirigent for et lite blandakor og et enda mindre korps og ellers slite orgelkrakken i kirkelige sammenhenger?

- Hovedårsaken var jo for å kunne leve et liv sammen med Kristin, og det er jo også sånn at selv om min tvillingbror og jeg er like utenpå, er vi helt som natt og dag ellers. Han elsker rampelyset, jeg hater det, sier han og tilføyer at livet i Vevelstad har vært godt.

- Folk er snille og gjestfrie, åpne og hjertelige.

- Her føler jeg mer hjemme enn jeg gjorde de to årene vi bodde i Oslo, derfor kom vi tilbake hit, er forklaringen på det spørsmålet.

Men nå nærmer det seg det store steget de skal ta, han tilbake til en kjendistilværelse i hjemlandet, hun til en helt ny hverdag i et annet land. Men Kristin har lært seg bulgarsk for lenge siden og besøkt hans land utallige ganger. Det var også der de giftet seg i en greskortodoks vielse som varte i timevis.

Så det er en ikke helt ukjent tilværelse hun flytter til, men å bli en del av kjendislivet med fotografer og journalister som en del av hverdagen kan kanskje bli utfordrende.

- Jo nærmere vi kommer avreise jo mer nervøst blir det, Bulgaria er jo helt annerledes enn det var for 20 år siden, og overgangen fra stille Vevelstad til storbyen Sofia blir stor.

- Det blir jo mye styr. Jeg er en kjent person der og da vi var på ferie i 2017 holdt jeg og min bror to konserter og jeg var sjokkert over den store interessen det var for oss, forteller Svetoslav og tilføyer at to selskaper «sloss» om kontrakt med dem.

Så i oktober bærer det tilbake til kjendistilværelsen som popmusiker sammen med broren som har jobbet hardt for at hans tvilling skal komme tilbake til hjemlandet.

- Du vet vi er eneggede tvillinger og trenger å være sammen, men skulle det vise seg at vi ikke finner oss til rette og trives i Sofia, finnes det alltid en vei tilbake. Om ikke til Vevelstad, så i hvert fall til Norge.

- Den muligheten utelukker vi absolutt ikke.

Svetoslav forteller at livet som organist har vært hyggelig, og at jobben som dirigent i et lite blandakor har vært utfordrende.

- Men, atmosfæren i koret har vært god så god og skapt varige vennskap, så det har vært verdt det, sier en alvorlig dirigent som i oktober skal legge ned dirigentstokken, kanskje for godt.

Fru Kristin kommer etter hvert til og stillferdig forteller at det blir vemodig å forlate naturen, venner og familie, men at det samtidig blir spennende og at hun ser fram til en ny epoke.

- Skal vi gjøre forandringer, må vi gjøre det før vi blir for gamle, men vi vet jo ikke helt hvordan det kommer til å bli, sier hun.

Men tilføyer at hytte i Vevelstad ønsker hun seg.

- Sånn at vi kan komme ofte tilbake, sier hun og ektemannen sier seg helt enig.