—Jeg liker å lede. Kvinner er minst like gode ledere som menn, og i noen tilfeller bedre. Flere må bare tørre å søke ledende stillinger og verv, og si ja når de blir spurt, sier Aina Melstein.
Underdirektøren ved Brønnøysundregistrene takket ja da valgkomiteen spurte, og ble valgt til leder i Brønnøysund idrettslags hovedlag på årsmøtet i mars.
—Det er artig å bli valgt som leder av et så stort og sterkt idrettslag med 784 medlemmer og 13 undergrupper. Å ta over et sånt verv er både spennende og litt skremmende. Jeg ser fram til å videreføre det gode arbeidet som er gjort under ledelse av Espen (Slotvik, journ.anm.). Jeg er glad for at han fortsetter i styret som består av bare dyktige folk, sier Melstein.
På kort sikt er det én sak som gjelder.
—Det overordnede målet er å få på plass finansieringen av stålhallen, i samarbeid med gode støttespillere. Det prosjektet skal Espen lede videre, med full støtte fra resten av styret, sier Melstein.
På sikt vil hun jobbe med å utarbeide felles retningslinjer for idrettslaget.
—Jeg ønsker å få laget en strategi både på det administrative og sportslige plan. Det er viktig at vi også videre opptrer som et samlet idrettslag. Slik at alle gruppene forholder seg til de samme retningslinjene, og at samarbeidspartene vet hva vi står for og støtter oss videre fremover. Allsidighet og bredde er viktig, og jeg synes håndballens motto, «Flest mulig, lengst mulig», er veldig godt, sier hun.
Hovedlagets nye leder ble valgt inn i håndballstyret i fjor, og fortsetter som styremedlem der. Selv spilte hun back og ving på Sømna IL. Før idrettshallene kom, i Sømna (1985) og Brønnøysund (86), var det bare jenter og damer som spilte håndball. Men det var så visst ingen «frøkensport».
—Vi spilte ute på asfaltbaner rundt omkring og det var grusbane på Terråk. Det er nesten ikke til å tro når man sammenligner med dagens myke sportsdekke i hallene. Men det gikk nå bra, det òg.
Hun har vært engasjert i BIL og for idretten lenge.
—Jeg var hjelpetrener på Amalies håndballag og har hatt ansvar i sekretariatet under seniorkampene i mange år. Jeg var også med og starte opp Høstcupen, forteller hun.
Hun har også lang fartstid i styret for Torghattmessen.
—Det var fordi jeg ønsket å bidra til aktiviteter i byen, forteller hun.
1969-modellen er født og oppvokst i Sømna, sammen med mamma Torill, pappa Asbjørn og storebror Tor-Arne. Familien bodde først på Sandvåg, der faren var bestyrer på samvirkelaget.
Deretter flyttet de til Øyan, mellom Berg og Dalbotn.
—Det er like ved Øyvatnet, som jeg har ligget og plasket i mange somre, forteller hun.
Interessen for turer i naturen og reiselysten har hun med seg hjemmefra.
—Det ble ofte skiturer til Vassbotnet som ligger over Kvervet. Det har jeg tatt med meg til min familie, og sist vi var der var i påsken. Mamma og pappa var også glad i campingturer med telt og campingvogn. Det ble flere turer til Sverige og en tur helt til Berlin, forteller hun.
Hun gikk rett ut i jobb etter handel og kontor.
—Jeg fikk jobb i Brønnøy kommunes økonomiavdeling. Nysgjerrig som jeg er benyttet jeg sjansen til å engasjere meg i fagforeningsarbeid, lærte utrolig mye og ble leder i Kommuneforbundet i Brønnøy og Vevelstad en periode, forteller hun.
Det politiske engasjementet førte til at hun ble valgt inn i kommunestyret i Brønnøy for Ap ved kommunevalget i 1991.
—Det jeg husker best er en skjenkebevillingssak. Det var da Sjøstua åpnet. Jeg stemte imot fordi det samtidig ble etablert et båtmiljø i området med servicefasiliteter i bygget. Det endte med at det ble gitt bevilling for restauranten i andre etasje etter hvert, minnes hun.
Fire arbeidsår etter videregående bestemte hun seg for å ta mer utdanning og flyttet sørover.
—Avveiningen var om jeg skulle satse politisk eller gå skole. Jeg fullførte ikke kommunestyreperioden, men flyttet til Oslo for å gå det som da ble kalt kommunalhøgskolen, forteller hun.
Etter endt utdannelse jobbet hun i administrasjonen i Oppegård, under rådmann Dagfinn Høybråten, og i Bærum kommune. I Oslo traff hun brønnøyværingen Jarle Rodahl.
—Jeg visste hvem «Chico» var fra før. Etter et møte på Tre brødre på Egertorget i 1995 ble vi et par. Han var sjømann med firemåneders turnus, men gikk i land til IT-jobb ikke lenge etter at vi møttes, forteller hun.
I 1999 ble hun helse- og sosialsjef i Sømna.
—Da jeg fikk stillingen bestemte vi oss for å flytte hjem og se an om vi trivdes. Vi kjøpte hus usett i Sømnesåsen og «Chico» hadde hjemmekontor med opptil 200 reisedøgn, forteller hun.
Vel hjemflyttet kom en hyggelig overraskelse, mindre enn ni måneder senere.
—Jeg visste ikke at jeg var gravid før vi flyttet. Amalie ble født i mai 1999 og Solveig i desember 2001. Da var det veldig kjekt å ha mamma, pappa og svigerfar som støtteapparat i nærheten, sier hun.
Etter noen år flyttet familien til byen.
—Da endte vi opp med å kjøpe i Høgåsen og fikk igjen oppussingshjelp fra familien med pappa i spissen, forteller hun.
Da pendlet hun til jobben i Sømna.
—Jeg trivdes godt i Sømna kommune, men det blir små forhold og små fagmiljø. Man blir veldig alene og det er utfordrende, sier hun.
Det endte med at hun søkte jobb ved Brønnøysundregistrene.
—Jeg takket først nei til en lederjobb da jeg var gravid, fordi jeg syntes det ikke ble riktig når jeg skulle ut i permisjon. Litt senere fikk jeg en rådgiverjobb. Men etter kort tid ble min leder syk, og jeg overtok den stillingen midlertidig, forteller hun.
Siden har hun hatt ulike lederstillinger innen administrasjon og blant annet hatt ansvar for rekruttering, likestilling og lederutvikling.
—Brønnøysundregistrene har jobbet systematisk med å få damer opp, og det er i all hovedsak god kjønnsbalanse i lederstillinger, sier hun.
I 2012 fullførte hun en MBA i strategi og ledelse. Den var samlingsbasert og kunne kombineres med jobb.
—Jeg klarer ikke å sitte i ro, men må holde på med noe, medgir hun.
Det politiske engasjementet tok hun opp igjen en periode.
—Jeg satt i styret i Ap, men har gått ut. Det er viktig for meg å finne en balanse i det jeg engasjerer meg i, så det ikke blir for mye. Ellers klarer man ikke å gjøre en god nok jobb, sier hun.
Nå er hun underdirektør i avdelingen for registerforvaltning.
—Jeg har ansvar for rundt 30 kompetansemedarbeidere. Det er spennende å jobbe direkte med forretningsområdene våre og opp mot tjenestene vi leverer, sier hun.
Travle dager avstemmes med fysisk aktivitet.
—Jeg har alltid likt å holde meg i form, og er kjempeglad i fjellturer og gruppetimer på treningssenter, sier hun.
Reiselysten er fortsatt stor. Ekteparet har begge MC-lappen.
—Før vi fikk barn var vi ofte på tur. Det ble blant annet to toukersturer nedover Europa. På en ene kjørte vi igjennom Brennerpasset til Nord-Italia og videre til Sveits og Sölden, som er et populært MC-område, forteller hun.
Familien har også vært på mange langturer sammen.
—Reising er noe vi prioriterer. Vi har vært i Afrika, Australia og USA. På safari og badeferien til Kenya og Tanzania besteg jeg og en venninne Kilimanjaro. Det var en flott opplevelse og ga en veldig god mestringsfølelse. I påsken i fjor gikk familien opp den 1.500 meter høye Dalstind i Lyngsalpene på randonee-ski. Det var også fantastisk flott.
I hverdagen gir kortere turer god restitusjon.
—En tur opp og ned Tilremshatten fra skytebanen tar én time. Da får jeg både opp pulsen, luftet hodet og ladet batteriene. Det er kjekt for hunden også, sier Aina Melstein.
Intervjuet er slutt. Hun titter på klokken. Et nytt møte står for tur.
—Det er fullt kjør?
—Ja, det er slik jeg liker det, fastslår hun, med et stort smil, og haster videre.