Robert Jørgensen tror ikke på skjebnen. Han mener livet dreier seg mer om flaks og uflaks. Tilfeldig var det uansett at han en augustdag i 2016 havnet ved siden av Paul Birger Torgnes på et fly til Værnes. Dette møtet skulle så en ny idé hos Robert, en idé som denne høsten vil skape et lite stykke historie på Sør-Helgeland.

Allerede som liten var utforskertrangen hans sterk. Så pass sterk at moren Bjørgvor og faren Hermod ikke våget å la eldstesønnen vokse opp i Brønnøysund. Han kunne stikke av. Sette seg i en lastebil i gata, eller klatre på utsiden av kjøkkenvinduet, høyt over bakken. Det ble bestemt at den vesle familien skulle flytte til Torget og ta over gården der. Her var det tryggere for ham og de to brødrene som familien økte med etter hvert.

– En bedre start på livet enn en oppvekst på Torget skal vanskelig la seg gjøre. Det eneste minuset med å vokse opp på Torget på denne tiden, var kanskje mangel på sosial trening. Vi var ikke så mange barn, i klassen var det to gutter og fem jenter. Den gang lekte vi ikke med jentene og vi hadde to klasserom for alle elevene fra første til sjette klasse.

Han var tidlig ute med å spille i band. Han spilte på fest før han var konfirmert og måtte ha med seg skriftlig tillatelse fra foreldrene for å slippe inn. Musikk og dans har alltid vært en del av livet hans. Helt fra de første dansetrinnene han lærte av moren på kjøkkengulvet hjemme, til swing på større dansegulv. Han har startet flere band, ikke som frontfigur, men som en litt beskjeden torgværing med bassgitar litt bak på scenen. Interessen for musikk var så pass stor i tenårene, at han mente han ville fortsette på dette sporet. Lydteknikk var spennende og han ønsket å produsere musikk.

– Jeg skrev et brev til en NRK-ansatt jeg hadde hørt navnet til på radio. Jeg spurte om det fantes en utdanning i Norge om jeg ville bli musikkprodusent. Han sa at dette ikke fantes, men at NRK hadde en egen programingeniørutdanning og at jeg derfra kunne gå videre mot musikkbransjen.

Dette var en utdanning der studenten var ansatt i NRK og fikk lønn fra første dag. 800 håpefulle søkte samme år som Robert. Kun han og 16 andre kom inn. Han som den yngste av dem alle sammen, rett fra realfaglinja på videregående i Brønnøysund i 1974.

Det ble ti år i NRK. År med bratt læringskurve, store opplevelser og store utfordringer. Det var i statskanalen han traff sin første kone og fikk sitt første barn, Kim Jaco. De ble skilt, men bodde like ved hverandre og Robert ble alenefar på heltid annenhver uke.

– Mitt første afrikaopphold var en sjokkartet opplevelse fra a til å. Jeg var sammen med journalist Johan Thorud som en av de første mediafolkene som slapp inn i Nigeria etter biafrakrigen og vi skulle lage seks radioprogram. Det var et sjokk. Vi bodde hjemme hos en fra den norske ambassaden. Han hadde tre vakter med maskinpistoler rundt huset. Det var ingenting som fungerte i Nigeria på dette tidspunktet. Vi skulle intervjue oljeministeren og da vi kom dit sa han at han kun ville gjennomføre intervjuet om han fikk min dyre båndopptaker.

Nettopp denne dyre båndopptakeren skulle skaffe ham trøbbel på flyplassen i Lagos. Det hersket totalt kaos. Der var det første mann til mølla som var regelen, og folk slåss for å komme inn i flyet. Folk ropte og skrek og Robert stanset opp for å ta opp lyden. Da kom en stor afrikansk politimann og stanset ham og ville ta ham med seg. Robert forsøkte å gi ham båndopptaket for å slippe unna, men det var kun nordmannen han var interessert i. I et desperat forsøk på å slippe å bli dratt ut av køen og havne i enda større vansker, ropte han det høyeste han maktet over larmet fra alle menneskene. Johan Thorud gjenkjente navnet sitt og forsøkte å komme seg ut av folkemengden som strømmet mot flyet. Igjen hadde han flaks. Oppstyret rundt de to hvite mennene ble lagt merke til og de fikk uventet hjelp av flere afrikanske menn som kjeppjaget politimannen.

– Vi fikk så gå fremst i køen og først inn i flyet. «Tell the world» sa de til oss. Det var en glad gutt som kunne sette seg ned i flysetet. Jeg sa at jeg aldri mer skulle til Nigeria. Det har jeg holdt.

Gründer ble han tidlig. Interessen for musikkproduksjon var fortsatt der. Etter å ha gått et musikkproduksjonskurs i London, startet han med kortkursvirksomhet i Oslo i 1981. Tre år seinere visste han at han hadde grunnlag for å starte opp Norsk Lydskole, en skole som fikk offentlig godkjenning i 1985. Dette var på samme tidspunkt som NRK hadde bestemt seg for å legge ned sin utdanning.

– Jeg har hatt mye flaks og jeg har lært meg å stole på den.

Det ballet på seg og det ble til slutt 9.000 kvadratmeter lokaler for Nordisk institutt for scene- og studio (NISS). Robert bare fortsatte å etablere nye studier. Han kjøpte seg hus på Bali, lærte seg indonesisk og oppholdt seg der annenhver måned i vinterhalvåret.

– Jeg hadde til slutt ti skoler, nesten 600 fulltidselever, 1.000 kortkurselever og over 500 på lønningslista. Jeg eide cirka 90 prosent av NISS, men i en stor organisasjon er det alltid vanskelige ting som oppstår. Jeg fikk alltid de tunge sakene og til slutt var det ikke så moro lenger. Jeg mistet den sterke drivkraften til å skape noe nytt.

En dør lukkes, og en ny åpnes. Han solgte seg ut av NISS og et eiendomsselskap og kjøpte en vingård i Sør-Afrika sammen med sin nye kone Vanja da han var 49 år gammel. Vingården lå i Robertsvei – han tok det som et godt tegn. Vinproduksjonen på gården var fullt oppegående da han tok over driften i 2004, men de syv bygningene på gården måtte totalrenoveres. Før han kunne starte salg og tilby vinsmaking av vinen han produserte, måtte mange ulike lisenser på plass. Det tok to år før han hadde alt i boks. Men så hadde han uflaks. Han laget en blandingsvin med tre-fire druesorter, og resultatet mente han ville passe det norske markedet. Han sendte alle de 12.000 flaskene fra første årsproduksjon i retning Norge. Mens containerne var underveis ble vinen hans kåret til Sør-Afrikas beste nye vin. En vin der hele produksjonen sto i containere. Han måtte søke om å importere sin egen eksportartikkel. Det tok nesten to måneder og hans vin var glemt før den var tilbake.

– Det kunne tatt skikkelig av om jeg ikke hadde bestemt meg for å sende all vinen til Norge. Nå måtte jeg komme på en ny brandingide.

Som lydingeniør har han tilegnet seg god kjennskap til hva trykkbølger fra musikk kan gjøre med vannmolekyler. Han begynte å spille høy klassisk musikk i rommet med vinen som lå lagret på eikefat. Merkenavnet «Making Musical Wines» ble en suksess og han vant priser blant annet som årets merkevarebygger i Sør-Afrika og han fikk flere presseoppslag. Den opprinnelige planen om å være vinbonde i fem år, ble forlenget med tre til.

Midt oppe i vineventyret, ble han far for andre gang da Jana kom til verden i 2005.

– Jeg var 50 år da hun ble født og dette var, om mulig, en enda sterkere opplevelse enn å bli far for første gang. Kanskje fordi det var en jente og at beskyttelsestrangen min var så sterk. Jeg vet ikke.

Tre år etter at han solgte vingården møtte han Paul Birger Torgnes på flyet til Værnes. Et nytt eventyr kunne begynne. De to hadde ikke sett hverandre på flere år, og de snakket om hva de hadde gjort og opplevd. Torgnes fortalte om forsøkene som var gjort for å få til en videregående opplæring innen havbruk på Brønnøysund videregående skole. Forsøkene som var gjort tidligere for å få dette til hadde strandet. To måneder seinere fikk Robert beskjed fra Torgnes om at planene var lagt på is nok en gang fra fylkeskommunens side. Det var alt han trengte for å hive seg rundt. I januar 2017 ble det sendt en søknad om å få opprette videregående utdanning med base på Toft. Ett år seinere ga Utdanningsdirektoratet den nødvendige godkjenningen for å drive etter friskoleloven. Samtidig jobbes det med å få til en fagskoleutdanning innen havbruk. Nå er skolestart for de aller første elevene ved Havbruksakademiet bare fem måneder unna. Da søknadsfristen gikk ut 1. mars hadde 34 søkt om å begynne på skolen, 40 prosent av dem er jenter. Dette gjør den erfarne privatskoledriveren svært ydmyk. Det er mange som har store forventninger til ham og teamet rundt ham.

– Det er for meg flere store overraskelser med Havbrukssenteret, inkludert meget høy kompetanse og et overraskende stort nettverk. Jeg opplever at jeg er omgitt av katedralbyggere, sier Robert Jørgensen som nå går noen arbeidskrevende måneder i møte før han kan håndhilse på hver og en av elevene første skoledag.