Hadde du byttet ut Chadwick Boseman (T'Challa, Black Panther) med Robert Downey jr. (Iron Man) hadde det ikke sett så veldig kunstig ut. Handlingen kunne like gjerne handlet om Iron Man som Black Panther. Noen detaljer måtte man ha forskjøvet, og noen måtte man ha skåret vekk, men det hadde gått.
Slik er det gjerne med Marvel-universets filmer. Men det gjør ikke så mye, siden resultatet som regel, og dette er ikke noe unntak, er et godt produkt.
For ordens skyld skal også nevnes at Black Panther-universet spenner tilbake i tid til 60-tallet, og at historien derfor står støtt på egne, selvstendige ben.
Vi møter det lutfattige afrikanske landet Wakanda, men forstår raskt at Wakanda egentlig er en hypermoderne supermakt, som har fullstendig teknologisk overtak mot resten av verden. Wakanda er en slags motsatt imperialistmakt; en overlegen supermakt som ikke bruker sin overlegenhet til å legge verden under seg. Cecil Rhodes ville blitt rød i trynet bare av tanken.
Det hoppes frem og tilbake i tidslinjen, men det blir ikke forvirrende. Visuelle effekter av denne typen er etter hvert nær standard i større Hollywood-produksjoner, men det gjøres valg i fargepallett som bidrar til historien.
Biljaktene er klassiske actionscener som hører hjemme, kanskje blant de bedre jeg har sett på en god stund. I motsetning til «Kingsman: The Golden Circle» sitter man ikke til stadighet med følelsen av at man ser noe som ikke er ekte. Slagscener er nesten like storslåtte som i Ringenes Herre-trilogien.
Superheltfilmer er ikke bedre enn sine roller, og her er det flere sterke. T'Challa selv er den typiske gode helten, med et moralsk kompass som etter hvert får ham til å tvile. General Okoye (Danai Guriara) er lojal i ordets rette forstand; hun underkaster seg systemet, selv om hun ikke liker det. Jeg er ikke like sikker på at Shuri (Letitia Wright) er filmens sterkeste rolle, og selv om jeg alltid setter pris på Martin Freeman i en rolle (som CIA-mannen Everett Ross) syns jeg at jeg kan ane en engelsk aksent bak den litt generiske amerikanske aksenten hans. Det er kanskje bare meg.
N'Jadaka / Erik «Killmonger» Stevens (Michael B. Jordan) er kanskje litt overspilt, i likhet med Ulysses Klaue (Andy Serkis). Som skurker er de henholdsvis vel endimensjonal og i overkant teatralsk, selv for en Marvel-film.
Som er typisk i Marvels superheltfilmer er det også nok humor. Tidvis ganske mye humor, og vi lar oss underholde.
Man må jo uansett smile litt av at det går an å lage en film der man totalt snur den tradisjonelt hvite amerikanske storfilmen på hodet, og gjør den afrikansk. Det er bare bra, og saklig sett på høy tid. Litt feminisme er det jo også gjort plass til, med svært sterke kvinnelige aktører. Jeg er ingen tilhenger av kvotering, men så er det jo heller ikke poenget her; denne filmen er gjort riktig, og tjener på det. Bra.
Filmen selger som hakka møkk. I skrivende stund har den omsatt for hele 427 millioner dollar, og har altså allerede spilt inn budsjettet på 200 millioner mer enn én gang. Det betyr nok at vi ikke trenger å vente alt for lenge på en ny Black Panther-film. Og det tåler dette universet.