Hvordan begynte det, egentlig. Begynte det med gammelonkel Karolius som utviklet bikkvogna, eller var det ambolten og skapergleden til bestefar Arne Kristiansen i smia på Vik som gjorde utslaget. Kanskje var det eventyret på havet når bestefar på Herøy tok stortorsken. Når Tor-Arne Kristiansen skal fortelle hvordan industrieventyret Plastsveis AS ble til, så griper han ikke til noen av disse. Men han erkjenner at bestefedrene på både fars- og morssida har hatt stor betydning for hvem han selv ble, industrietablereren i landbrukskommunen ved havet. Sømna.
Satt i grøfta og røykte
Alt startet ganske tilforlatelig.
– Det var under fri-turene fra båt i 1981. Jeg kjørte da betong for Sør-Helgeland sementvarefabrikk på Berg. Jeg var blant annet i Tosbotnet for å levere sement til det nye smoltanlegget som kompisen min Bjørnar Storholm drev. Når jeg kom innover så satt det en mann i grøftekanten og røkte; gang etter gang. Jeg skjønte ikke riktig helt hva han bedrev, om han var sikkerhetsvakt eller noe. Så jeg måtte nå spørre.
– Nei, han der sveiser plast og sitter og venter på at plastsveisen skal kjøle ned så han kan fortsette, fikk jeg forklart. Ja, så hadde jeg det i bakhodet. Jeg var også styremedlem i Sømna Høyre, og vi hadde et styremøte på Sømnes gård. Dette var på 80-tallet. Vi satt og diskuterte det ensformige næringslivet i Sømna stort sett bestående av bønder. Kunne vi ikke finne på noe annet? Da kom jeg på denne mannen som satt og røykte i grøfta i Tosbotnet. Når han kunne gjøre det og samtidig tjene penger, så hvorfor kunne ikke vi?
Veien var ikke lang fra tanke til realisering.
– Da kjøpte vi inn utstyr; sveisejigg og ekstruder. Så begynte jeg å reise rundt og sveise.
Kristiansen hadde ingen erfaring med plastsveising. På den tida jobbet han for Norges Sjøkartverk, og loddet opp kysten fra Lindesnes til Nordkapp. Men Kristiansens engasjement som plastsveiser på fritida bar frukter. Snart skulle han ta samme ruta, bare på landjorda for å sveise siloer. Hans erfaringer fra dette arbeidet ble starten på utprøving av plastkarløsninger for smolt på Storholms smoltanlegg tidlig på 2000-tallet. Sammen fant de enkle løsninger som viste seg å fungere. Plastsveis presenterer seg i dag som en av verdens fremste fagmiljøer for planlegging, prosjektering og bygging av moderne landbaserte anlegg til fiskeoppdrett.
– Konseptet rundt landbasert oppdrett utviklet vi sjøl, konstaterer Kristiansen som er den gjenlevende av de to gründerne.
– Bjørnar døde altfor tidlig allerede i 2013. Det var et voldsomt savn. Vi ble kjent via partiet, og i Tosbotn hvor jeg kjørte sementbil inn til smoltanlegget hans. Han var opprinnelig fra Brasøya, og kom hit flyttende for å bosette seg med kona.
I smia hos bestefar på Vik
På 90-tallet hadde gründerne ikke tenkt å sitte alene med kinderegget. De knyttet til seg andre som skulle få stor betydning for selskapet som etter hvert utviklet seg.
Kristiansens bakgrunn var en solid håndverkstradisjon via smia på Vik, farens landbruksverksted og fiskebåten til bestefaren på Herøy. Han var fisker, båtsmann og tømrer.
– Fordelen med yrket til sjøs, var at jeg var på land 28 dager for hver 28 dag på båt. Etter hvert som plastsveise-oppdragene kom inn, så kjøpte jeg mer utstyr. Så var det en annen kompis som flyttet hjem, Tore Nilsen. Han ville også bruke fritida si på å sveise plast. Så da var vi tre; jeg, Bjørnar Storholm og Tore Nilsen. Etter litt kunne vi starte plastsveis i gammelmeieriet på Vik i 1988.
Der gikk Kristiansen inn og ut gjennom dørene i sin barne- og ungdomstid på 60- og 70-tallet.
– Min bestefar hadde smia der med tre ansatte. I oppveksten bodde jeg rett ved siden av, så jeg var ofte innom og slo på ambolten mens bestefar holdt jernet. Jeg ble aldri så flink som han. På åttitallet sto gammelmeieriet tomt, så Plastsveis flyttet inn der. Men vi som startet selskapet beholdt våre opprinnelige jobber, og leide inn folk til å jobbe og drive det. Slik var det i tiåret 88–98. Med min ordinære jobb og sveiseoppdragene på fritiden, hadde jeg totalt 300 reisedager, forteller Kristiansen.
Men så kom det til et enten eller.
Hentet kjenning på børsen i New York
– Skulle Plastsveis fortsette måtte vi ha ny ledelse. Vi hadde en kjenning som jobbet på børsen i New York. Så vi ringte og spurte om han ville komme til Sømna og være daglig leder hos oss. Det var Gunder Strømberg. Han så på det, og sa at han ikke hadde greie på plastsveis, men at det så interessant ut. Så fant vi andre ut at vi ville reise til New York for å overtale ham, og det gjorde vi. Gunder har ikke telefonskrekk. Det var en egenskap vi trengte. For vi måtte bygge nettverk for å vokse. Så flytta han Gunder Strømberg hjem, og tok ledelsen. Etter to måneder forlangte han at jeg sa opp jobben og kom på land for å styrke virksomheten. Det gjorde jeg. Samtidig sertifiserte jeg meg på begge sveisemetodene. Så begynte oppdragene å komme, og vi måtte ha flere folk. Da var vi heldige og fikk rekruttert dyktige folk i nærmiljøet. Det var Ronald Kvalø, Arne Skille og Ole Terje Wågan, forteller Kristiansen.
Milliardsøksmål etter Sveabrann
I 2006 fikk selskapet en annen storlaks på kroken, tidligere TTS-direktør Bjørn Johansen.
– Han kom inn som styreformann på eiersiden. Han var strateg, og var god å ha. Blant annet i en slik hendelse som vi da befant oss i, Sveabrannen på Svalbard i 2005. Vi hadde sveiseoppdrag i Sveagruven hvor det brant og ble stevnet for en milliard. Det ble hevdet at plastsveising var årsaken til brannen. Men vi fikk igjen for å ha satset på skikkelig sertifisert utstyr og folk. Alt var gjort etter boka så de kunne ikke klandre oss. Selv var jeg ikke inne i gruva for å sveise, men jeg hjalp Kripos å rekonstruere hendelsen i dagene etter brannen. Det var en tøff tid. Heldigvis gikk det ikke folk med i brannen.
Det var ikke bare denne perioden som var utfordrende. For å leve opp til betegnelsen gründer så følger det å ta fullt økonomisk ansvar fra første dag. Ordrebøkene er nå fulle og det tilsettes stadig nye folk. Men Plastsveis har fått kjenne konjunkturene på kroppen.
– Når det er røde tall så er det ikke så kjekt. Spesielt ikke når bedriften består av familie, venner og bekjente. Det var i grunnen typisk at han Gunder stormet fryktelig på fredagsettermiddager. «Vi måtte ha inn oppdrag, eller permittere etter helga», sa han. Men Bjørnar sa: «bare slapp av du skal sjå på mandag at det har ordnet seg». Og på mandag manket det folk.
Avgjørende arbeidsmoral
Selv får Kristiansen godt skussmål fra Strømberg.
– Kristiansen har aldri fått den kred han burde få for utviklingen av selskapet. Da jeg startet i Plastsveis så ba jeg han komme i land. Den arbeidsmoralen han la til grunn var avgjørende for de andre som kom inn og gjorde Plastsveis til den suksessen som det er i dag, sier Strømberg.
Kristiansen har for lengst fått godkjent sine fagkunnskaper. Han sitter som formann i prøvenemnda i termoplastfaget i Nordland.
Gammelkara har bygget nyhallen
Allerede før Plastsveis flyttet inn i nye flere tusen kvadratmeter store nylokaler i år, så uttrykte nåværende leder Sten Roald Lorentzen bekymring for plassmangel. Han trengte ikke å gå langt for å uttrykke den. I selskapets egne lokaler sitter plastsveisgründer Kristiansen som sammen med Gunder Strømberg er de to største aksjonærene i huseier Sømna Vekst. De har 13.58 prosent aksjeandel hver.
– Når vi solgte Plastsveis til AKVA group så skilte vi ut bygg og eiendommer i et eget selskap, kalt Sømna Vekst. Så det er vi gammelgutta som har bygd nylokalet. Det er nå litt artig det da. Mange ville kanskje brukt sin kapital annerledes, sier Kristiansen ettertenksomt.
Les også saken i Brønnøysunds Avis papirutgave denne helga.