Du sikter kanskje ikke mot verdensherredømme hvis du kaller bandet ditt Veskehund. Kanskje ikke mot Rootsens hovedscene engang. Men Bodø-kvartetten (inkludert publiner Olav Nygaard) var utmerket dagtidbekjennskap.
Deres største beholdning er treffende, underfundige tekster på bodødialekt. Musikalsk er det mer blandet: Noe er 10 tommer 4-poprock. Men det kan vi ta på kjøpet i denne låtsnekkeriet, for de få gangene bandet høres ut som en Zoo-b-side overgås med stor margin av fulltrefferne.
De gode tekstene og musikken går først opp i en høyere enhet når «Æ drækk mæ full aleina» akkompagneres på kaizersk stakkatovis. Og når Veskehund legger essene på slutten av konserten så snakker vi blink: fengende norskrock som er både stor og liten på samme måte som deLillos på sitt beste.
- Veldig trivelig, sa bandet da de takket for seg. Og beskrev samtidig seg selv.
Matti Riesto