Denne dagen mistet 36 mennesker livet i ett og samme sekund da et Widerøe-fly fra Namsos til Brønnøysund startet innflygningen fire nautiske mil for tidlig. Katastrofen var et faktum da flyets høyre vinge traff vestsiden av Torghatten.
Knut Horn
Det var konfirmasjonshelg på Sør-Helgeland og mange ventet på sine kjente og kjære som skulle komme med fly til kystbyen. Emil Rakvaag var en av passasjerene som skulle lande i Brønnøysund før han skulle hjem til kona på Vega. Flyet som var ventet til Brønnøysund var en og en halv time forsinket fra Værnes. Nå var det på vei mot Brønnøysund etter en mellomlanding i Namsos. Flykapteinen og annenflyger gjorde seg klar til innflyging.
Bjarne Ormøy i tårnet ved Brønnøysund lufthavn, var den siste som hadde kontakt med flyet klokken 20.28. Så ble det helt stille. Tårnet i Brønnøysund forsøkte flere ganger å få kontakt med flyet, uten å lykkes. Ifølge Flyhavarikommisjonens rapport ble det slått full alarm fem minutter seinere. Da hadde en beboer nær Torghatten meldt om flydur etterfulgt av et høyt smell.
Omtrent samtidig ble det hjemme hos Knut Horn (38), kona og de tre sønnene på 13, 9 og 5 år laget en sein middag. Knut hadde befalsvakt i Brønnøy brannvesen denne kvelden og hadde akkurat satt seg ned sammen med familien for å spise, da det ble utløst storalarm i vakttelefonen. Den første beskjeden var at et fly på vei til Brønnøysund var forsvunnet. Knut stormet ut av huset og kjørte rett til brannstasjonen. Der samlet de fleste i brannvesenet seg etter hvert.
– Vi sto rådville på brannstasjonen og visste ikke hva vi skulle gjøre. Beskjeden var jo at flyet hadde forsvunnet og vi lurte på hva som hadde skjedd. Kunne det ha gått i havet? Hvor skulle vi begynne å lete?
Han husker ikke hvor lenge de måtte vente før beskjeden kom om at det var hørt en eksplosjon i Torghatten, men etter dette gikk det raskt. Sammen med et mannskapsteam var han i den første bilen som kjørte ut mot Torghatten i en av de gamle brannbilene. Mens de kjørte over Brønnøysundbrua så de at toppen av Torghatten lå inntullet i skyer, Horn ba mannskapet stålsette seg for det verste og hva de kunne komme til å se. Grusveien var nesten totalt ødelagt av teleløsning og det var svært vanskelig å kjøre. Flere ganger var det så vidt de klarte å forsere de verste partiene. De valgte å kjøre til sørsiden av fjellet og møtte mannen som hadde meldt fra om ulykken. Det hadde begynt å bli mørkere. Hver og en av mannskapet på fem-seks personer tok et brannslukkingsapparat på seks kilo på ryggen. Så startet de å gå opp fjellet og de så at det brant i hele fjellsiden. Det så ut som flere hundre småbranner fra lang avstand.
— Da vi kom opp posterte vi oss for å sperre av ulykkesstedet. Jeg gikk litt oppover for å se om det var noe jeg kunne gjøre. Jeg så at det ikke var mulig å berge liv. Jeg hadde sett nok og meldte dette ned med radioen til brannstasjonen som hadde kontakt med tårnet, forteller Knut og slår blikket ned i bordflaten. Det gjør vondt å bringe minnene tilbake.
Roar Berg-Hansen
Journalist og fotograf Roar Berg-Hansen (29) hadde helgevakt i Brønnøysunds Avis. Han hadde nettopp kommet hjem etter en lang reportasjetur og satt seg ned for å hvile. Samboeren var bortreist og Roar forberedte seg på ei arbeidshelg med lite fast program utenom borgerlig og kirkelig konfirmasjon.
— Ettersom jeg hadde vakt hadde jeg mobiltelefon. VG ringte meg og sa det hadde skjedd en ulykke. De spurte om jeg ville ta bilder for dem som de skulle ha enerett på. Det var det selvsagt ikke snakk om, gjenforteller Roar.
Det første han gjorde var å ta kontakt med redaktør Petter Stephan Krokaa som var i et møte på Hotell Torghatten. Samme sted var også ordfører Harald Solbakk. Krokaa sørget for å tromme sammen et team av journalister, typograf og trykkere. Det ble gjort klart til å trykke ekstraavis og Roar visste at mye av ansvaret hvilte på ham. Han hev seg i bilen med fotoapparat og kjørte mot Torget.
— Jeg gruet meg da jeg kjørte utover. Jeg så for meg hvordan dette kom til å bli, sier Roar Berg-Hansen.
Også han kjørte mot campingplassen, men snudde og kjørte tilbake og tok av veien inn mot vestsiden av fjellet. Han så ingenting da han så opp mot Torghatten, men kjørte til han så en brannbil parkert. Hans fokus var at han måtte komme seg fort opp til ulykkesstedet for å ta bilder og rundt ham begynte det å mørkne.
Magnar Solbakk
Heimevernssoldat Magnar Solbakk (34) hadde sammen med det lokale heimevernet nettopp avsluttet en lengre øvelse og utstyret var hengt til tørk. Solbakk hadde fått en skikkelig kink i nakken og var redusert. Likevel nølte han ikke da han fikk telefon like etter klokka 21.00 fredag kveld med beskjed om at et Widerøe-fly på vei til Brønnøysund var forsvunnet. Han meldte seg til tjeneste og la på. Så kom han til å tenke på faren Harald Solbakk. Som ordfører var faren mye på reise. Det første han gjorde var å ringe hjem til moren og fikk beskjed om at faren var på et møte på Hotell Torghatten. Med denne forsikringen kjørte Magnar rett til flyplassen og derfra i en bil til Torget sammen med flere andre fra den lokale HV-styrken.
— Vi kjørte til Ytterhatten fordi vi hadde fått beskjed om at flyet var savnet i området Torghatten. Ved Ytterhatten fikk vi beskjed om at flyet hadde styret i Torghatten. Da vi kom opp i området så vi at katastrofen var total. Lege og brannbefal var inne i katastrofeområdet for å undersøke om det var overlevende. Det var ingen å redde, alle var døde. Vi etablerte vakt der oppe og sørget for videre sperring av området, forteller Magnar som ikke dro tilbake til Brønnøysund før klokken 03.00 lørdag morgen.
Olav Rune Ertzeid
Ni måneder tidligere kom prest Olav Rune Ertzeid (28) til Vega for sin første jobb som nyutdannet teolog. Den 6. mai var kona og barna reist til Kristiansand for å delta i en konfirmasjon, og selv skulle han lede sin første konfirmasjonsgudstjeneste i Vega kirke to dager seinere. Men så kom den fryktelige nyheten over radio at et fly var savnet ved Brønnøysund. Han visste at en del av den kommunale ledelsen i Vega kommune var på kurs i Trøndelag denne uka. Han fryktet at liv kunne ha gått tapt denne kvelden og at han som prest på Vega måtte gå ut med dødsbudskapet til pårørende.
— Jeg tok ut en stol på gangen der den grå hustelefonen sto. Jeg visste at jeg kom til å bli oppringt. Jeg husker at jeg satt der ved telefonen og ventet og ventet.
Så kom den første telefonen og han dro hjem til pårørende i dyp sorg. Han var der en times tid før han måtte hjem til prestegården for å være tilgjengelig om telefonen skulle ringe på nytt.
— Ikke lenge etterpå ringte de fra hovedredningssentralen og fortalte at Emil Rakvaag også hadde vært om bord i flyet og jeg ble bedt om å melde fra til ektefellen. Det var blitt ganske seint, men jeg dro dit og fortalte det jeg visste til henne. Hun hadde skjønt allerede at mannen var med i ulykken for hun hadde ventet ham hjem denne kvelden.
Den unge presten satt hos henne så lenge hun hadde behov for dette. Deretter var det rett tilbake til hustelefonen i prestegården. På nytt måtte han vente, og han forventet det verste. Han visste ikke hvor mange flere fra Vega som hadde vært med i flyet.
— Dette var nesten noe av det verste, bare å sitte der og vente. Jeg visste også om to andre som var på dette kurset, men de reiste ikke hjem denne dagen, sier Olav Rune Ertzeid.
De to andre som ble værende igjen i Steinkjer var ordfører Osvald Floa og rådmann Jens-Einar Johansen.
Knut Horn
Mens Knut Horn holdt vakt ved ulykkesstedet kom journalist Roar Berg-Hansen opp fjellet. Han forserte sperrebåndet, men Knut gjorde ikke mine til å stoppe ham. Han kjente journalisten og visste at han også hadde en jobb å gjøre. Behovet for å få ut informasjon om ulykken var stor.
— Det neste som skjedde var at det kom et politihelikopter. Da var det kanskje gått en til halvannen time etter ulykken og i helikoptret var folk fra Mo i Rana og lensmannskontoret i Brønnøy. Vi hadde ikke så mye mer å bidra med der og da. Det er prosedyrer for å gå inn på et ulykkessted og vi var der før politiet, sier Knut.
Han var ikke hjemme igjen før tidlig på morgenen etter en debrifing på brannstasjonen. Ute hadde det så smått begynt å lysne, men Knut følte seg bare helt tom. Han husker ikke selv hva han gjorde da han kom hjem, men kona har fortalt ham at han bare satt i en stol og så tomt fremfor seg i vel en time.
— Det var en forferdelig traumatisk opplevelse. Det kan ikke bli verre, sier Knut stille.
Roar Berg-Hansen
Det brant enda flere steder da Roar Berg-Hansen kom til ulykkesstedet. Det var vanskelige forhold for fotografen med lave tåkeskyer og det ble stadig mørkere. Med fotoapparatet som et vern mot alt det grusomme, startet han å ta bilder.
—Jeg så folk som sto stille. Det var helt stille der. Det var ingen som jobbet med å redde folk, forteller Roar. Rett og slett fordi det var ingen å redde, alle hadde omkommet.
Legene Tore Dahl og Knut Risberg sto og så utover ulykkesstedet og et helikopter landet på stedet. Selv var han opptatt av å opptre med verdighet på ulykkesstedet, samtidig som det var hektisk og utfordrende å kunne gjøre en god jobb som journalist. Førstebetjent Kurt Nilsen ledet arbeidet på ulykkesstedet.
— Kurt Nilsen sa at jeg bare skulle fotografere og sa noe om at også politiet kunne ha bruk for disse bildene seinere. Han stolte på oss og jeg passet på at jeg ikke provoserte med kamera. I en slik situasjon har folk et stort informasjonsbehov og det er viktig å dokumentere.
Han jobbet profesjonelt, men hadde hele tiden i bakhodet at han ikke ville vite navnene på de omkomne før han hadde skrevet ferdig det han skulle levere til ekstraavisa som gikk i trykken tidlig lørdag morgen.
— Det viste seg i ettertid at jeg kjente veldig mange. Sikkert en tredjedel av dem som var i ulykkesflyet, anslår Roar.
Gro Harlem Brundtland
Statsminister Gro Harlem Brundtland (49) reagerte med sjokk og vantro da hun mottok beskjeden om ulykken.
— Jeg kan huske sjokket og opplevelsen av en stor nasjonal tragedie da meldingen om flyulykken nådde meg en fredag kveld i mai. Minnene er sterke fra dagen i Brønnøysund, fire dager senere, da jeg var til stede og talte ved minnegudstjenesten i Brønnøy kirke. Det var aller første gang jeg som statsminister skulle forholde meg til en situasjon som denne, med mange døde og et stort antall pårørende, forteller den tidligere statsministeren.
I ettertid har hun lest om flyulykken på internett og også om minnegudstjenesten og hennes tale i kirken.
— Jeg har nå også kunnet gjenoppleve, gjennom internett, de sterke følelsene som preget meg under denne talen i kirken, som ved en del senere anledninger tykner stemmen og jeg sliter med å gjennomføre. Dette var dertil bare noen få uker etter at min far døde, sier Brundtland.
I Brønnøysund møtte hun et helt samfunn i sorg. En sorg som var tung og vanskelig å bære. Hun møtte et folk som trengte trøst og ord som kunne lindre den smerten de følte.
— De aller sterkeste minnene har jeg likevel fra den samlingen av de pårørende som var arrangert, og de mange møtene med menneskene som var blitt rammet så brutalt. De var ektefeller, barn, søsken, foreldre og besteforeldre, mange som hadde forberedt konfirmasjonsfeiring i påvente av familie som skulle komme på besøk. Å vise omsorg og medfølelse og å kunne være til stede for de sørgende, var en viktig del av denne triste, men meningsfylte dagen, forteller en åpenhjertig Gro Harlem Brundtland.
Ulf Emil Rakvaag
På den andre siden av Atlanterhavet var Ulf Emil Rakvaag (18). Han gikk på High School i Omaha i staten Nebraska og hadde besøk av sin eldste bror Christian som studerte i USA. Ettersom Omaha tidsmessig ligger sju timer etter Norge, var Ulf Emil nettopp kommet hjem fra skolen og hadde hele vertsfamilien rundt seg da telefonen ringte. Det var hjemmefra og de ville snakke med broren Christian.
— Jeg hørte fort at det var noe alvorlig. Jeg trodde først at det gjaldt broren vår Stig. Han var 20 år og kjørte mye bil, særlig til kjæresten i Sømna. Christian spurte om det hadde vært dårlig vær husker jeg.
Ulf Emil beskriver hele situasjonen som uvirkelig. Beskjeden om at faren Emil Rakvaag var en av 36 omkomne i en flystyrt i Torghatten, slo beina under dem begge to. Det var vanskelig å ta innover seg det som hadde skjedd. Dette var før internett og den informasjonsstrømmen vi er vant med i dag, men informasjonsbehovet var ikke mindre gjeldende.
— Jeg husker jeg søkte til en kompis og snakket mye med ham og selvsagt også med broren min. Jeg hadde også en vertsfamilie der borte som tok veldig godt vare på meg. Men det var fryktelig vanskelig.
Begge brødrene ville hjem til farens begravelse. Det første som møtte ham da han gikk om bord i flyet i New York, var forsiden på VG der flyulykken var hovedoppslag. Inne i avisen var det et stort bilde av faren, sosialsjefen på Vega som holdt på med etterutdanning i kommunal administrasjon. Hans personlige sorg over tapet av faren var en del av en nasjonal sorg over tapet av 36 menneskeliv.
— Det er ingen av historiene som er like. Noen mistet ektemenn, koner, barn og noen en hel familie. Det er så mange historier. Jeg tror at medieinteressen rundt dette er godt for noen, mens det er verre for andre, mener Ulf Emil Rakvaag.
Magnar Solbakk
Interessen fra pressen var økende i dagene som fulgte. Nå var det ikke bare lokaljournalisten Roar Berg-Hansen som skulle ta bilde, men et stort pressekorps fra hele landet. Leder av Flyhavarikommisjonen Wilhelm Mohr kom til ulykkesstedet lørdag ettermiddag, søndag kom også kanadiske eksperter og representanter fra flyfabrikken.
Arbeidet med å identifisere omkomne startet dagen etter ulykken. Kripos jobbet på stedet og soldater fra Heimevernet hadde den tunge oppgaven med å frakte omkomne ned.
— Dette var ikke jeg med på ettersom jeg hadde vondt i nakken under HV-øvelsen tidligere. Dette visste Herlof Johansen og han satte meg istedenfor til vakthold under minnemarkeringen 10. mai, forteller Magnar.
Samfunnshuset var møteplass for de pårørende. Det var minnegudstjeneste i Brønnøy kirke og HV-soldaten Magnar var også med da det samme dag ble arrangert en båttur for de etterlatte rundt Torghatten.
— Alle snakket om dette. Hele samfunnet var berørt. Vi levde i en slags boble, kanskje spesielt vi som deltok etter ulykken. Det tok mye fokus i tiden etterpå, både når en så et fly, eller synet av Torghatten. Med Torghatten-ulykken var systematisk krisearbeid i sin begynnelse og vi HV-soldater fikk debrifing i form av samtalegrupper. Mange sitter igjen med en langt tyngre bør enn meg, sier Magnar.
Olav Rune Ertzeid
Presten på Vega hadde tunge dager foran seg. Dagen etter ulykken besøkte han begge familiene på Vega som var rammet av tragedien. Han hadde daglig kontakt med dem i flere dager fremover.
— For meg var det flere vanskelige ting. Det å gå ut å fortelle om de som var savnet, det å bære sorgen og fortvilelsen. Men også det å ikke vite om det var flere som var omkommet, samt det å omstille seg til å gjennomføre en konfirmasjonsgudstjeneste. Jeg fant en løsning som fungerte med å si noe om katastrofen, samt å fokusere på at en konfirmasjonsdag handler om glede, håp og fremtid.
Ertzeid er i dag prost i Nord-Helgeland prosti og fungerende prost på Sør-Helgeland. Han har fått dyrekjøpt lærdom av å stå alene som prest i et lite samfunn rammet av stor sorg.
— Jeg var totalt ensom på Vega. Det var ikke noe kriseteam og det var ingen fra kirken som tok kontakt før flere dager etterpå. Det som føltes spesielt tungt for meg var at bagasjen som skulle leveres ut til pårørende, kom hjem til meg først. Jeg måtte se igjennom bagasjen før utlevering. Også dette helt alene.
Han forteller om følelsesmessige inntrykk som har merket ham, selv 30 år etterpå.
— For meg var det denne aleneheten som preget meg. Prestene mine skal aldri kjenne seg alene. Aldri, sier prosten.
Han holdt to begravelser på samme dag og i flere år etter ulykken kontaktet han kona til Emil Rakvaag på hans fødselsdag og han tok kontakt med begge familiene på ulykkesdagen i flere år fremover i tid.
—Jeg skrev også julekort med en av familiene i 20 år etterpå. Dette sier noe om den nære relasjonen det kan bli i en slik situasjon, mener Olav Rune Ertzeid.
Roar Berg-Hansen
Journalisten Roar Berg-Hansen fulgte saken tett de neste 14 dagene. Det store spørsmålet var hvordan en slik katastrofe kunne finne sted.
— Jeg skrev om de svarte boksene, ferdsskriveren og taleregistratoren. Belastningen for meg var summen av alt. Minnegudstjenesten, de private begravelsene og møter med pårørende og jeg var skikkelig sliten. Jeg ble også spurt av etterlatte om å ta bilder i tre begravelser. Det tok jeg som en anerkjennelse på at jeg hadde gjort en verdig jobb. Jeg var passasjer i et småfly der vi fløy over Torghatten få dager etterpå for å ta bilder, men jeg var aldri redd. Jeg tror jeg skrev av meg de inntrykkene jeg hadde fått i løpet av de neste to ukene, skrivingen ble en terapi for meg. Men jeg sløyfet feiringen av 30-årsdagen min, sier journalisten.
Han har vært på ulykkesstedet mange ganger siden. For fem år siden var han der nøyaktig klokken 20.30 den 6. mai, 25 år etter ulykken.
— Jeg vet det var pressefolk som hadde trøbbel etter dekningen av ulykken, noen ville ikke inn på minnegudstjenesten. Vi har en jobb med å få ut informasjon, men vi er også vanlige folk. Det var ingen pressefolk som fikk tilbud om krisepsykiatri etterpå. Samfunnet var veldig preget av ulykken og folk snakket ikke om annet. Det gjennomsyret alt. Vi i Brønnøysunds Avis var i en egen boble og vi jobbet døgnet rundt, erindrer Roar Berg-Hansen.
Ulf Emil Rakvaag
Da katastrofen rammet opplevde familien som var på Vega varme og omtanke fra vegværingene rundt seg. Lammet av sorg var det ingen som tenkte på at matvarebutikkene på øya stengte klokken 14.00.
— Elin Støylen kom på døra til mamma med mat. Hun skjønte at ingen tenkte på dette. Dagfinn Lorentzen hadde nærmest døgnåpent på matbutikken og sørget for at det i hvert fall ikke skulle stå på det. Dette gjelder det grunnleggende du trenger for å overleve. At disse tingene ble gjort for mamma, viser hvor mye de brydde seg. Etter hvert ble det også mye blomster som selvfølgelig er et fint tegn på omtanke. Men det er de praktiske tingene man ikke klarer å tenke på i en slik situasjon og det at noen gjør nettopp det, gjør det hele litt lettere, mener Ulf Emil.
Selv 30 år etter tenker han mye på faren. Han har flere ganger vært på ulykkesstedet, også da minnesmerket ble avduket.
— Torghatten står ikke så sterkt i historien min. For meg er Torghatten bare et vanlig fjell med hull i. Det er kanskje like greit, men jeg skal innrømme at jeg kaster et blikk dit når jeg flyr over. Det ville være rart om jeg ikke gjorde det, sier Ulf Emil.
Han tror ikke sorgen har endret form for hans del de tre tiårene som har gått etter ulykken.