I 1965 ble Kyllingmark utnevnt til minister, og det tok ikke lang tid før han startet med sitt hjertebarnsprosjekt, kortbanenettverkene som ble kalt «Kyllingmarkene». Statsråden ønsket å bygge distriktsflyplasser langs hele kysten, fra Kirkenes i nord til Bergen i sør. Frem til da kunne Nordlands befolkning ha alt mellom to og seks timer til nærmeste flyplass, og Helgeland markerte seg spesielt som et sted med behov for lettere adgang til lufttransport, ettersom vinterstengte veier og mangel på jernbane, kunne føre til fem timers reise for Brønnøy-pasienter som skulle til sykehuset i Sandnessjøen.
Satset stort
Samferdselsdepartementet ønsket å se på strekningen mellom Bodø og Trondheim som første distanse ut. Med Stortinget i ryggen vedtok de å bygge ut kortbanenettverket, og den 30. Juni 1968 sto lufthavnene i Mo i Rana, Namsos, Sandnessjøen og Brønnøysund klar, med Luftfartsdirektør Willoch, fylkesmenn, presse og Kyllingmark selv til stede.
Dette var også et vendepunkt for Widerøre, ettersom de hadde fungert som sjøflyselskap inntil da. De skulle nå trafikkere rundt i Norges land med den velkjente nyanskaffelsen Twin-Otter, som da hadde en kapasitet på mellom 14 og 18 seter.
Den nye tilfartsåren til byen betydde mye for lokalsamfunnet, med tanke på næringsvirksomhet og bosetting. Det første halvåret medførte transport av hele 6517 mennesker, samt nesten 60 tonn post. Det var stadig ikke alle som forsto hva flyplassen innebar, og det skorter ikke på historiene dyr- og saueflokker som vandret langs rullebanen. En gang ble det også observert en skoleklasse på tur.
Helikopterhangar
I 1981 ble Brønnøysund valg som helikopterbase for offshore-riggene utenfor Nordland, og i 1983 fikk lufthavnen kombinert fly- og helikopterhangar. I 2008 ble ny drifts- og ekspedisjonsbygning satt i drift, med en kostnad på 100 millioner kroner. Samme tid kom det også opp en helt ny helikopterterminal.
Historikken tilsier mange endringer og utvidelser for bursdagsbarnet Brønnøy Lufthavn, som den 30. juni fyller 50 år.