— Været er jo som så, men det kan vi ikke gjøre noe med, sier Vegard Fjelldalselv, i det BA møter han i Hommelstø.
Morgenregnet har gitt seg, og solen viser uregelmessige gløtt ved Persplassen i Hommelstø. Det gir utsikter for nok en god dag for de vel ti dager lange Velfjorddagan. Der sitter 26-åringen som leder av komiteen.
— Det er ganske mye som skjer. Hele bygda bidrar, forteller han videre idet vi kjører opp mot et annet kjent forsamlingssted i bygda.
På veien hilser mannen med det naturrike navnet på samtlige som kjører forbi, og snakker samtidig varmt om Gimle som forsamlingslokale. Fjelldalselv forklarer at Velfjorddagene feirer 30-års jubileum i år, og at Velfjordrevyen feiret samme milepæl sist år.
— Det var på slutten av åttitallet og starten av nittitallet de jobbet mot å få et nytt Gimle. Alt vi tjener på dette går også til Gimle, så det er samme nå som før, forteller han i det vi svinger inn på parkeringsplassen.
Velfjordingen forteller gledelig om alt det tradisjonsrike lokalet har å by på.
Med gymsal med nylig monterte lydisolerte plater håper han at konserten med B-gjengen lørdag skal gjøre at publikum kjenner stortrommen i ryggen.
— Det er en dugnadsgjeng som har montert, så det er mange i bygda som har vært i sving, sier han, og viser også til at bygget har fått nytt kjøkken, samt eget svømmebasseng og skyttersal.
I 2006 kom nytt scenebygg opp, med kostymegarderober og mer til. Før det ble scenen bygget opp hvis det skulle være noen opptredener.
— Jeg husker når vi skulle ha skoleforestillinger, da måtte vi bære deler og bygge scenen selv, ler han.
— Vi har et bra forsamlingshus, synes jeg. Det er den viktigste tingen vi har. Her foregår kultur, idrett og andre arrangement. Mange lag og foreninger bruker det. Vi vil vise det frem, da er det greit ting er i orden, forteller han.
— Det ville vært rart i Velfjord om vi ikke hadde hatt Gimle, sier Fjelldalselv.
På parkeringsplassen på vei ut kikker han mot nabobyggene. Han trådde selv sine ben i barnehagen hans egne barn nå går til, og var oransjeruss på skolen som ligger like ved.
— Det gikk helt fint. Vi hadde det vi trengte, ingen klaget, forteller han, og sier både skole og barnehage er grunnlaget for at folk kan bo og leve i en bygd som Velfjord.
— Det er mange som livnærer seg her, og har sin arbeidsplass i Velfjord, sier han, og forteller at når hans første barn Eline ble født i 2015, var hun en av rundt 18 unger.
— Det er rart å true med nedleggelser når man ser det går fremover. Jeg synes ungene må få gå ferdig skolen sin her, sier han i det han tar nok et blikk mot svingdessene og undervisningsbygget.
Han tenker på debatten rundt skolenedleggelse for noen år siden Fjelldalselv sier han ble engasjert i saken. Den gang slapp de av med skrekken, forklarer han.
— Vi er ikke sutrete og grinete vi velfjordinger. Vi har det vi har, og prøver å ta vare på det, konkluderer han.
Ferden videre går til huset han og hans samboer Merete overtok for vel to år siden.
Den naturrike utsikten mot Langfjorden, Øyrtind og Råkhatten i vest gir sinnsro for dem som skulle befinne seg på verandaen til den unge familien.
Mot øst ser man mot dagbruddet til Brønnøy kalk.
Der startet han sin anleggskarriere med sommerjobb som 16-åring. Den dag i dag går stadig mange arbeidsdager til kalkbedriften. Interessen for anleggsarbeid ser ut til å være arvelig belastet.
— Min far drev med anlegg, og det samme gjør mine tre brødre, sier han, og bemerker at han selv er en attpåklatt.
Etter grunnskolen gikk dermed ferden til Brønnøysund og videregåendelinjen Teknikk og industriell produksjon (TIP).
Planen var å dra videre til Fauske for å bli maskinfører året etter.
Men så skjedde det som ikke skulle skje.
I mars 2009 kom Fjelldalselv hjem til Hongsetkrysset, og til et hus som sto i fyr. Han hadde lagt merke til røyken sive ut av Velfjorden i det han satt på skolebussen på vei hjem. Da han ankom var det for sent.
— Det eneste jeg hadde igjen var skolesekken og det jeg sto og gikk i, forteller han.
Han sier de mistet hunden i brannen, men at alle i familien greide seg.
Etterspillet betegner han som rart.
— Det å skulle hente noe, men så er det ikke der lengre. Det er rart, sier han, og ser ned i gulvet. Hodet kommer raskt opp igjen.
— Alt vi hadde forsvant. Men det ordnet seg det og, fortsetter han, og forklarer at med hjelp fra venner av familien fikk de bygd et nytt hus der det gamle sto. Påsken året etter flyttet de inn igjen.
Etter ett år i Fauske, gikk turen videre til Trondheim og læretid i Pon Equipment, som anleggsemekaniker for Caterpillar. Der traff han Merete. Noen år senere var Eline født. Etter tre år på Nevernes flyttet de til sitt eget hus på Kroken.
Det er her de alle trives best.
— Jeg trives veldig godt i miljøet her. Det passer meg bedre å være på bygda enn å være i byen. Merete er og mer fra bygd enn by, så det passer fint.
Foruten om arbeidet, er det flere ting som gjør at Fjelldalselv liker seg i Velfjord.
Helt siden ungdomsskolen har musikk og revy vært sentralt i aktivitetslivet. Blant annet med bandet Canvas, der han med bil turnerte med rundt i bryllup og fester med bandkollegene, samt opptredener på Ungdommens Roots på Tørrfiskbrygga.
Også her stakk dugnadsånden frem, da jammen på Persplassen ble holdt i gang av Fjelldalselv og kamerater.
— Skolen her har gjort en veldig god jobb på å pushe oss til å drive med musikk og revy, sier han.
Velfjordens status som bygd og utkantstrøk er ikke noe han skjemmes over. Tvert imot. Det er bygdefølelsen han er ute etter.
— For to år siden spilte vi på Gimle med et nytt band, Håsslæsters. Det var vel mest fordi at jeg og noen flere synes det var artig med lokal musikk. Og skal man leie et band i dag er det en enorm kostnad. Vi ønsker ikke å bruke midler på å arrangere de store eventene. Vi ønsker å selge kaffe og pølse med brød, og ha den bygdefølelsen. Den synes jeg er fin, forteller han, og fortsetter med å trekke frem andre kulturaktører i Velfjorden, som trekkspillklubben og musikkskolen.
— Man ser jo at de som er med der, er jo lærere og barnehageansatte. Jeg tror de tar med seg musikken, og så utvikler det seg, forteller han.
— Skal vi ha det artig her inne, må det skje noe. Noen må ta initiativ. Det har vi blitt opplært til. Kjedet vi oss som små, fikk vi beskjed om å komme oss ut for å leke, forteller han smilende.
«Den skal hedres den som hedres bør» sier et kjent ordtak. Det er gjennomgående at det sitter i benmargen til Fjelldalselv. Som leder av komiteen for Velfjorddagan er han raus med omtalen av sine medsammensvorne. Jobben med reklamering og program blir gjort i forkant, så når dagene starter er hoveddelen av arbeidet allerede ferdig.
— Hovedgrunn er at mange av arrangementene gjør seg selv. De som er med har vært med lenge. Mange helt siden de var små for 30 år siden. Vi bare sjekker om de vil gjøre det samme som i fjor, så er vår rolle å sy sammen et program. Jeg har jo ikke noen lederutdanning, så jeg tenker over hva andre ville gjort hva de andre har gjort før meg. Grunnlaget ligger jo der, sier han, og går igjen i gang med å rose dugnadsinnsatsen til dem rundt ham.
— Det er alle de småtingene som gjør at vi kan holde på med dette. Vi har mye vi vil vise frem. Da trenger vi en hel uke, ler han.
Med så mye engasjement, faller det naturlig å spørre om han vil delta i lokalpolitikken på sikt.
Fjelldalselv setter seg tilbake i stolen, og skuer ut mot fjellene fra verandaen.
— Det har jeg aldri tenkt på. Jeg vet ikke om det er noen plass jeg passer inn, sier han med et smil.
— Det spørs litt hva som skulle skje. Men det er typisk velfjording å bli veldig engasjert. Det er ikke bare meg, men mange flere og. Man møter de fleste i en setting, om det er vinter eller sommer. Engasjementet er stort her inne, sier han.
Han forteller videre at han håper også ungene tar til seg den dugnadsånden han selv og sambygdingene har blitt opplært til.
— Jeg håper vi lærer ungene våre en god skole, og jeg tror vi prøver så hardt vi kan. Men vi burde bli enda flinkere til å fortelle hverandre hvorfor vi gjør dette, og hvorfor vi driver med denne uka her. Det er noe jeg har tenkt på. At man må skryte av det vi har fått til. Sånn som det vi ser vi har fått til på Gimle, forteller han.
Fjelldalselv drar selv parallell til sitt arbeidsliv.
— Da jeg var yngre var jeg kanskje ikke den beste til å skru sammen ting, men jeg synes det var artig. Det å bygge noe opp fra en liten legokloss. At man får til noe stort av noe lite, sier han, og tar nok et skue ut mot bygda han og familien har valgt å bo i.
— Vi er fornøyd her inne, og det er artig at det skjer ting. Det er mange ildsjeler som burde trekkes frem, avslutter han.
Akkurat det har han gjort.