Lørdag ettermiddag skal Signar Kristoffersen med venner hylle Bob Dylan i Roots-teltet. Han går på scenen med gitaren, ikledd stetsonhatt og -vest innkjøpt på en av mange turer til Austin. Med seg har han Morten Horn på leadgitar, Ken-Børre Langås på bass, Rune Brennvik på kompgitar, Magnus Forsberg på perkusjon og munnspill, Jørn Raknes på lap steel-gitar, Werner Thomasli på trommer og søstrene Ranveig og Mildrid Seljemark som medvokalister.
Dylan Roots kaller de seg.
—Det henspiller på vår innfallsvinkel som er at Rootsen handler om røtter. Og Dylans røtter er bluesy, tungt, mørkt og gitarpreget. Bono har uttalt at Dylans sjel ligger i 60-tallet og bluesen. Det første albumet kom i 1962 og det foreløpig siste i 2015. Han har holdt seg meget godt gjennom fem tiår og har stadig appell. Noe ikke minst Nobelprisen i litteratur fra i fjor bekrefter, sier Kristoffersen.
Han trekker frem et par tekstlinjer som er framhevet i biografien for å illustrere den litterære verdien i tekstene.
—«Steel a little and they throw you in jail. Steal a lot and they make you king», er fra «Sweetheart like you» på «Infidels» fra 1983. Når man tenker over det, så er det jo nettopp sånn det er. Bare se på Trump, sier Kristoffersen.
Den andre tekstlinjen kommer fra «Not dark yet» som er på albumet «Time out of mind» fra 1997, av mange ansett som Dylans beste utgivelse.
—På denne platen er han tilbake i bluesen, og hadde bare fargede musikere med på innspillingen. «Behind every beautiful thing there is some kind of pain» penser tankene inn på kampen mellom lys og mørke.
65-åringen tar imot BAs utsendte i strålende solskinn og idylliske omgivelser hjemme på Gjelan gård på Sand i Sømna. Familiens firbeinte venn, Laika, setter seg i respekt med et par bestemte bjeff, akkompagnert av glade raut fra kyrne, som titter nysgjerrig over strømgjerdet like ved hagen.
—Dette er konas slektsgård. Vi kjøpte den i 1999. Mona driver melk- og kjøttproduksjon med 60-70 storfe, og har like mye sau i Sandværet. Jeg hjelper til, med spesielt ansvar for det maskinelle arbeidet, entreprenørsønn som jeg jo er. Det blir rundt 400 timer på traktoren i året, forteller han.
En småsur nordavindstrekk gjør at intervjuet foretas i vinterhagen. Der tar han fram en nesten 50 år gammel vinylplate og drømmer han seg tilbake til november 1971, og det som skulle vise seg å bli en milepæl i den da 18 år gamle brønnøyværingens liv.
—Dette er min første Dylan-plate, dobbeltalbumet «Greatest hits volume 2». Det kjøpte jeg hos Bjørn Kvam på Cosmic Music i Storgata. Siden har jeg vært frelst, sier han og åpner omslaget varsomt og andektig.
—Vi skal spille åtte ni-låter på de 45 minuttene vi har til rådighet, og fem er fra dette albumet. «Maggie's Farm», «I'll be your baby tonight», «Watching the river flow», «Tonight I'll be staying here with you» og «The Mighty Quinn».
Rent sangteknisk er det en takknemlig oppgave å gjøre Dylan.
– Jeg er heller ingen skjønnsanger. For meg handler dette om å formidle budskap og stemning. Dylans låter handler om lengsel, relasjoner og livet generelt. Han har også en politisk agenda. Et eksempel på det er «Maggie's farm» som jeg tolker som en protest mot det etablerte. «Maggie's farm» kan være en stat, en kommune eller en organisasjon der autoritetene står for fall. Et evig aktuelt tema.
Signar har vært med i et utall band og sunget Dylan-låter helt siden han debuterte på kinolokalet i Sørbyen i fire år senere.
– Jeg sang blant annet «When I paint my matserpiece» på et 1. mai-arrangement med et sammenrasket band. Alf Erik Skille som spilte tangenter drev det lengst av oss og ble senere med i Sambandet, forteller han.
I 5 i live hadde han med seg Arne Flatmo, Terje Nerås, Werner Thomasli og Trond Horn.
—Vi spilte til fest på lokalene rundt omkring i distriktet og hang oss opp i en utstyrsmani uten like. Vi hadde flere tonn som skulle fraktes i personbiler. Det var veldig artig en stund, men i brukte mye mer tid på å rigge opp og ned utstyret enn selve spillingen, forteller han.
Da forsvant gnisten. Det er opplevelsen på scenen som er drivkraften.
—Det som er gøy med å spille i band er, akkurat som å stå i kor eller spille i korps, når man kjenner gjenklang i fellesskapet – og for min del i et band, føler at groovet river og sliter i deg. Da går man nærmest opp i en høyere enhet og tilstand, filosoferer han.
– Det er mentalhygiene i tillegg, og så håper vi at noen i publikum synes at det vi gjør ligner litt på musikk, sier han beskjedent.
I 2001 ble drømmen om plateinnspilling oppfylt med Roys rolls. Det skjedde i Texas.
– Sjefsorganisator Ken-Børre Langås, Kolbjørn Nybø, som var dyrlege i Sømna da, og jeg reiste til Austin. Der leide vi inn to studiomusikere av mer varierende kvalitet og spilte inn åtte låter i et studio med det vi vel må kunne kalle beskjedne opptaksforhold. Ideen var å lage et julekort. Det ble 1.000 CD-er, som er spredd rundt omkring i like mange hjem, forteller han og ler.
Av utdannelse er han adjunkt. I tillegg til lærerskolen har han studert teater, drama og film, pluss mellomfag i matematikk ved Universitetet i Trondheim, som NTNU het da.
Han jobbet åtte år som lærer i Brønnøy og Sømna. Deretter bar det inn i kommuneadministrasjonen i Sømna. Først som kulturkonsulent og senere flyktningkonsulent og assisterende rådmann. Så tiltrådte han som rådmann i 2001 og var det i 15 år fram til 2016. Han legger ikke skjul på at sortien var vanskelig.
—Kommunestyret har suveren rett til å ansette og avskjedige rådmannen. Avtalen som ble inngått fastslår at vi er enige om at vi er uenige. Noen relasjoner har fått en brist. Jeg har for lengst gått videre, og fikk jobb tre uker senere som konstituert rådmann i Vevelstad. Nå jobber jeg som frilanskonsulent både i offentlig og privat regi, forteller han.
I årene som rådmann hadde han mindre tid til musikken. Men gitaren har han hatt med når anledningen bød seg, som for eksempel ved besøk på omsorgssenteret. Han har også sunget i kor.
—Jeg var med i Levanger lærerskoles kor, og har sunget i Sømna blandakor, Marcato, og er fortsatt med Vevelstad sangkor. Det er fantastisk at et sånt lite kor har en så høy standard. Det er mye takket være dirigent Svetoslav Agirov. Han får med seg folk og det betyr mye for meg og alle andre i koret å se publikummere som får liv i øynene når vi opptrer. Kulturen gir glede og betyr mye for folkehelsen, på linje med idrett og friluftsliv, sier han.
Han er født og oppvokst i Brønnøysund, bor i Sømna og jobber altså nå i Vevelstad. Når han er ute og reiser, presenterer han seg konsekvent som sørhelgelending.
– Jeg har hatt kjæreste på Vega og har mine fineste båtturer til Harangsfjorden i Bindal. Vi bor i en fantastisk flott del av landet som jeg er stolt av å markedsføre som sørhelgelending. Vi er en enhet og må jobbe for felles beste. Jeg synes kommuneblokkideen var veldig god. Det er ikke for sent og jeg mener politikerne som gikk imot, bør tenke seg om en gang til. Spesielt når vi ser at Troms og Finnmark ble slått sammen med et vedtak, og hva som var i ferd med å skje med Bindal, sier han.
I kulturhusdebatten er han veldig for. Men samtidig klar på at det må realiseres som et interkommunalt prosjekt.
– Det er absolutt behov for et kulturhus for å legge bedre til rette både for de profesjonelle og frivillige utøvere. Men det er et såpass stort løft at skal det være økonomisk bærekraftig må kommunene gå sammen, og det bør nok ligge i Brønnøysund, sier han.
Lørdag er han klar for å entre scenen i Rootsens kulturhus. Opptakten til Dylan Roots er opptredener på Folk i Langåsen i 2015 og på Kred i fjor sommer.
—Trond Horn og Bjørn Peder Johansen feiret 50-årsdagene sine sammen på Kred. Veldig mange av gjestene er musikere, så nervene lå tjukt utpå meg helt til et stykke ut i den andre låten. Da reiste publikum seg og sang med, forteller han.
Det var Thorgrim «TJ Band» Johansen som sådde Roots-frøet.
—Han mente dette var kanon og sa at det måtte bli Rootsen neste, forteller Kristoffersen.
Og sånn ble det altså.
—Vi har pumpet opp det hele et par hakk med lap steel-gitar og kor. For meg er teltet det aller beste med Rootsen. Den fortettede og intense stemningen er ideell for oss. Jeg grugleder meg veldig, sier Signar Kristoffersen.