Det er egentlig en sannhet med modifikasjoner. Han tok nemlig noen års pause fra svømmingen, før et nyttårsforsett satte ham i gang igjen 1. januar 2014.
Men først, litt historie.
Stian Olsen Sætervik flyttet i sommer hjem til Brønnøysund for å begynne som mattelærer på Brønnøysund videregående skole. Han har en bachelor i fysikk fra Universitetet i Tromsø, og har flere steder han i større eller mindre grad kan kalle et tidligere hjem. Kanskje med unntak av Narvik, for der trivdes han ikke så godt.
Han er genuint fra Brønnøysund, og tilbrakte flere av de formative årene her, helt til han for ti år siden, som 16-åring, flyttet til Trondheim. Deretter gikk ferden til Oregon i USA, ett år som gjesteelev, da han var 17. 18 ble han først da han kom til Norge, og etter USA ble det to år, det siste i Brønnøysund for å gjøre ferdig videregående, før han endte opp i Narvik. Her bestemte den unge Stian seg for å bli rakettforsker og studerte sivilingeniørstudiet satelitteknologi på Høgskolen i Narvik. Han har nemlig alltid vært fascinert av verdensrommet. Fra den spede begynnelsen, da han tok inn over seg at det finnes gassballer i rommet som er tusen ganger større enn jordkloden – samtidig som jordkloden allerede er ufattelig stor. Etter hvert gikk det opp for ham at det var mulig å forstå det ufattelige gjennom vitenskapen. Og ikke nok med det, før eller senere innså han også at det gikk an å jobbe med det.
Men han trivdes altså ikke så godt inne i Ofotfjorden.
– Jeg var litt enstøing, og skulle gjøre alt selv. Og det fungerte ikke så bra, sier Stian.
Året i Narvik omtaler han som et «bomår», men året etter gikk ferden til Tromsø og fysikk på UiT. Det klaffet.
– I Tromsø forsto jeg at jeg måtte samarbeide med andre. Jeg kom i kontakt med mye folk og fikk et mye mer sosialt liv.
Det var der han involverte seg i den lokale studentforeningen, og etter hvert også ble leder av samme. Men det holdt med ett år.
Svømte ti timer i uka
Etter et par år i Tromsø tok han to valg, som har fulgt ham siden. Han sluttet å drikke alkohol, og han begynte å svømme seriøst igjen.
Mandag til fredag sto han opp halv fem, og svømte mellom seks og åtte hver morgen. I to og et halvt år.
– Det var et heftig treningsregime. Men det var nødvendig for å være den personen jeg ville være. Jeg ble mer fokusert av det og forbedret meg selv.
Det gikk ikke ut over studiene, selv om det ifølge Stian finnes forskning som antyder at det er de som drikker mest og de som drikker minst som sliter mest på skolen, som han leende legger til.
Som student opplevde han at svømmingen ble en fin ramme rundt studiene.
Vil gi noe tilbake
Årsaken til at han begynte igjen var minnene fra da han begynte å svømme som 13-åring.
– Det hadde gitt meg så mye da jeg gikk på ungdomsskolen i Brønnøysund. Svømming gir deg tilbake akkurat det samme som du gir. Som en tretten år gammel gutt var det en flott utfordring å få. Jeg startet for å ha noe å være god i. Jeg var oppegående, men ikke veldig skoleflink. Jeg hadde ikke noe jeg kunne være stolt av, men ville ha noe.
Problemet med svømmingen er at han ikke merker noen utvikling lenger. Så derfor har han funnet noe annet han kan utvikle seg med.
– Jeg har svømt halve livet, men håper at jeg neste halvdel kan være svømmetrener. Jeg så at jeg ikke gjorde så mye fremgang som svømmer de siste årene, men jeg har ennå mye rom for å utvikle meg som svømmetrener. Og så vil jeg gjerne gi noe tilbake, sier han.
Merittlisten hans er for øvrig en andreplass i kretsmesterskap på Fauske, og deltakelse i Nordnorsk mesterskap. Han har for øvrig ennå ikke fått premien for andreplassen – 11 år senere.
Når han ikke svømmer like han å være i naturen.
– Jeg liker å gå på fjellet. Jeg liker å løfte tyngre og tyngre vekter. Liker å løpe. Liker å fiske. Naturen gir meg litt avstand fra teorien. Det er godt å gå ut og bli våt, skitten og kald. Og å komme hjem og å legge seg i en ren seng, og bare sove til man våkner.
Han er også glad i å lese.
– Det begynte med science fiction, jeg tror det var Arthur C. Clarks «The Fountains of Paradise», som handler om en romheis. I det store og det hele er jeg glad i science fiction. Men jeg liker at det har et fundament i vitenskap.
De siste årene har han også skrevet litt selv. Noveller og essays. Men så langt har han ikke turt å vise dem til noen.
– Kanskje ser jeg at det blir bra nok, og da kan det jo hende jeg viser det til noen. Men det er en fin måte å samle tankene på.
Stian er glad i utfordringer, og i år fikk han en ny en. Nemlig å være lærer på Brønnøysund videregående.
– Hvordan var første time?
– Det var skummelt. Jeg var nervøs. Men det gikk ganske bra. Jeg tok det ganske trygt med en PowerPoint, gikk på med friskt mot, og det gikk bra. Først tenkte jeg, «vil jeg gjøre dette de neste femti årene?». Nå er svaret et helt klart «ja». Som lærer kan du være en av dem som hjelper en elev til å gjøre livet hans eller hennes bedre, lettere.
Han stortrives med både elevene og kollegene.
– Du har ingen fæle elever?
– Nei. Jeg lærer jo mye. Jeg er ikke ferdig utdannet pedagog, og tar det på deltid i Tromsø. Men det var aldri noen reell fare for å drukne, siden jeg ble tatt så godt imot.