Nilsen er ansatt ved Veterinærinstituttet og har forsket på AkvaDesign-teknologien som brukes på Toft, i Sæterosen og i Bindal, og som nå planlegges å bruke på Hjartøya-anlegget.

Akkurat nå driver Nilsen fullskala-forsøk ved anlegget i Sæterosen i Velfjord, blant annet på slamoppsamling.

Slam til havs

Forskeren opplyser at de siste resultatene fra undersøkelser i februar viser at AkvaDesign-teknologien gir null lakselus, og dermed null behov for bruk av kjemikalier til lusebehandling.

Han bekrefter at målsettingen med Hjartøya anlegget er å hente opp cirka 70 prosent av slammet (fôrrester og avføring) for biogassproduksjon, og at en del næringsstoffer derfor vil slippes ut i sjøen. Restene skal imidlertid, ifølge Nilsen, føres ut i havet. Ikke falle til bunnen og bli der.

—100 prosent oppsamling greier man ikke, det vil være merkelig. Målet slik jeg ser det bør være at lokaliteten er av en slik beskaffenhet at det som slippes ut ikke gir bunnpåvirkning i det hele tatt. Dette gjenstår å bevise. Strømbelastningen er svært viktig her. Det er de store avfallspartiklene som samles opp av slamoppsamlingsanlegget, det som blir igjen er veldig smått – det framstår som svevestøv i vannet. Det må være nok utskifting av vann der vannet hentes og slippes ut fra anlegget til at det som blir igjen etter slamoppsamling – dette svevestøvet – blir fraktet ut til sjøs. Utslipp av næringsstoffer i kyststrømmen er ikke i seg selv skadelig, og målsettingen her er at det skal ikke skal være negative miljøkonsekvenser, sier Nilsen.

Ikke negativt for fjorden

– Flere har uttrykt bekymring for fjorden, og mener et oppdrettsanlegg i området vil ødelegge for villfisk med slam, støy og lukt. Er det sannsynlig?

—Det man tenker på i forhold til slam er de grelle eksemplene man har sett på store, tradisjonelle oppdrettsanlegg der alt avfall går rett ned under merdene. En slik virksomhet vil være ulovlig, og sektormyndighetene vil gripe inn. Det vil også stoppe av seg selv, fordi laksen trenger sunt vann i merden og vannet der hentes fra samme fjord. Ved moderat sedimentering (avfall som samler seg på bunnen), og et system med brakklegging og tømming slik at man får restitusjon, så oppfatter jeg at det som blir igjen er å regne som gjødsling. Antallet dyr på bunnen og biodiversiteten (antall arter i sjøområdet) ser ikke ut til å bli negativt påvirket, sier Nilsen, som også viser til at Kurt Oddekalv og «Miljødronningen» filmet under anlegget i Sæterosen i fjor.

—De fant ikke én fôrpartikkel, men det var selvsagt tidlig i prosessen da.

—Lukt har, ifølge undersøkelser foretatt i Finnmark på torsk, ingen effekt på fisken. Støy vet jeg ikke, men det står mye torsk, sei, makrell og steinbit helt inne ved og under anlegget i Sæterosen – så de virker ikke å være skremt, sier Nilsen.

Han opplyser at han foreløpig ikke har satt seg inn i detaljene knyttet til strømforholdene ved Hjartøya. AkvaFuture har imidlertid gjennomført strømmålinger i det aktuelle området, dette ble gjort av Flatanger-selskapet Aqua Kompetanse AS i oktober 2016. Resultatet av denne undersøkelsen av både strøm og bunnforhold ga et resultat på miljøtilstand på 1 (på en skala fra 1–4 der 1 er best).

Jobber mot nullvisjon

Nilsen medgir at forsøkene som er gjort med slamoppsamling i Sæterosen viser at det er mye å gå på, og sier det blant annet må jobbes en del med filterteknologi for å komme i mål. Han er nå midt i oppstartsfasen på et nytt forskningsprosjekt rundt temaet oppdrett og lukkede merder og miljøeffekter. Der har han fått millionstøtte til et treårig forsøk.

—Vi skal se på miljøpåvirkning av lukket oppdrett og slamoppsamling. Dette prosjektet er støttet av statlige midler, og vi (forskerne) får full publiseringsrett på alle data. Jeg er med som prosjektleder, i tillegg har vi knyttet til oss Iris i Stavanger, Høgskolen på Vestlandet og Veterinærhøgskolen. Vi satser også på å få med oss flere, som blant andre Nord Universitet i Bodø. Vi skal også ha med flere firma som jobber med fôr og vannmiljø. Akkurat nå samler vi data på slamoppsamling i Velfjord, sier Nilsen.

Prosjektet har i tillegg fått med seg universitetet i Göteborg. Forskere derfra skal plante blåskjell og sukkertare ved anlegget i Sæterosen. Håpet er at skjellene og taren skal «spise» restene av avfall fra anlegget, altså det som ikke blir samlet opp av slamanlegget.

—Sintef har forsket en del på dette. De ser at sukkertare i nærheten av åpne anlegg får bedre vekst og tar opp mer næring. Altså de vokser raskere. Håpet her er en nullvisjon på utslipp. Man samler opp størstedelen av slammet, og så spiser blåskjell og tare resten. Det er meget spennende, sier veterinæren.

Kloakk eller gjødsel?

—Det hevdes at utslippet fra et anlegg som i Sæterosen slipper ut næringssalter som tilsvarer kloakk fra 24.000-36.000 mennesker. Er det riktig, og er det skadelig?

—Slipper man ut en million fisk så tilsvarer det ganske mange mennesker, og man kan regne på dette ut fra modeller basert på åpne anlegg, men sannheten er at vi må lage helt nye modeller når det gjelder utslipp fra lukkede oppdrettsanlegg. De finnes ikke ennå. I lukkede merder så vil ikke alt av avfall falle ned på havbunnen slik som i åpne merder. Det er for tidlig å si noe om fasit på miljøpåvirkningen her. Dette avhenger som sagt av i hovedsak av om strømsystemet makter å ta dette ut i det samlede kystsystemet. Ut fra det jeg har sett fra Velfjord, så ser ikke dette spesielt skummelt ut.

Han mener kravene til en slik etablering som AkvaFuture nå ønsker bør være så strenge at de minste tegn til miljøpåvirkning får konsekvens for hvor mye fisk og fôr som tillates.

—Man bør ikke få lov til å gjennomføre en lokalitet som er skadelig for miljøet, sier Nilsen.

Objektiv forskning?

I tillegg til forskningsråd-prosjektet vil Nilsen fortsette arbeidet med det opprinnelige forskningsoppdraget, som gjøres i samarbeid med og med finansiering fra AkvaDesign-konsernet.

—Kan du være objektiv i din forskning når det er oppdretterne som betaler for mye av det som gjøres?

—Jeg registrerer at folk blir opprømt når jeg bekrefter at det er en kobling, men slik jeg ser det så er veldig mye forskning på dette området finansiert av oppdrettsnæringen. Det vi skal gjøre framover i samarbeid med AkvaDesign-selskapene, med støtte fra Forskningsrådet, gjøres på betingelse av at vi har eierskapet til våre forskningsresultater, alt dette blir åpent for offentlig innsyn. Oppdrettsselskapet eier de tekniske resultatene, som går på patenter og teknologi. For min egen habilitet så drar jeg inn flere institusjoner eksternt, fordi flere forskere sammen står sterkere. Ledelse, kommunikasjonsdirektør og fagansvarlige hos Veterinærinstituttet er samtidig hele tiden klar over det vi gjør her, og vi ber om assistanse hvis vi skal profilere noe, sier Nilsen.

Har tro på teknologien

– Hva mener du selv om dette?

—Jeg mener oppriktig at lukkede anlegg kan ha potensial, en mulighet for å løse flere miljøproblemer samtidig. Personlig er jeg engasjert, det blir spennende å se om dette kan gi en sunnere produksjon – både for fisken og miljøet rundt. Fiskehelse er viktig for meg som veterinær. Der har vi allerede kommet langt, nå er tiden kommet for å jobbe enda mer presist med miljøspørsmål. Hvor skal anleggene ligge? Man trenger nærhet til land, og ofte vil det bli lokaliteter som folk flest ville tenkt «oi, det vil ikke fungere» – fordi dette er noe helt annet, en helt annen teknologi enn tradisjonell oppdrett. Et slikt anlegg kan kanskje ligge på Hjartøya, og noen vil si at det er skummelt. Alle har lov til å være bekymret, og tenke at endring er lik negativt. Det er det vanskelig å argumentere imot. Men én plass må anleggene ligge, sier forskeren.