I helga var jeg på biblioteket i Brønnøy på et foredrag/boklansering med Aksel Fugelli, sønnen til avdøde Per Fugelli. Foredraget het: «Per dør – ikke». Det siste litterære verket til senior var: «Per dør». Siden mannen av åpenbare grunner ikke kunne presentere boka si sjøl, ba han junior om å reise rundt og gjøre det for han. Aksel har også skrevet flere bøker, bl.a. «Per – glimt av min far». Aksel snakket om episoder i farens/familiens liv og leste tekstutdrag. I tillegg viste han filmklipp om Pers siste tid. De muntlige og skriftlige tekstene, samt bildene var både rørende, interessante og til tider morsomme.

I boka «Per dør» la forfatteren stor vekt på å bruke et direkte og ærlig språk om døden. I vårt samfunn er døden ofte et tabubelagt emne. Imidlertid var det noe som Aksel stadig sa, som fikk meg til å undre. «Da min far gikk bort …» Han valgte å si dette istedenfor far døde. Slik språkbruk om å dø gjør meg både oppmerksom og nysgjerrig. Kanskje ekstra mye i en tid med utsøkt bruk av retorikk blant folk i våre styrende samfunnskretser i ulike medium.

For snart tre år siden døde min gode mor, Anne Karin. På samme måte som Per Fugelli endte hennes liv grunnet uhelbredelig kreft. Deres vei mot døden lignet derfor litt. Først fikk vi beskjed om at hun hadde alt fra få uker til toppen ett år igjen å leve. Heldigvis tok legene feil, for hun levde mye lenger. Denne perioden ble en ekstra viktig og lærerik tid for meg.

Min gode mor var en kilde til kunnskap, spesielt språkkunnskap. Hun var norsklærer og svært opptatt av språk og kommunikasjon. Vi snakket mye om og rundt døden, spesielt mens hun var dødssyk. I den forbindelse kalte hun alltid «en spade for en spade». Det å dø er et verb, noe man gjør, sa hun, som ifølge ordbøker betyr «å slutte å leve» eller «å slutte å være til». Å sove betyr «å være i hviletilstand», og er det motsatt av «å være våken». Når vi sover, kan vi altså våkne opp igjen. Å gå bort betyr «å bevege seg bortover på føttene». – Er noe av dette forenelig med å dø? spurte hun.

I dag kan vi se svært mange dødsannonser som inneholder ord som: «Hun sovnet stille inn», eller «Han gikk bort». Annemor sa alltid: «Jeg skal ikke gå noen steder, jeg! – Jeg skal dø, punktum.» Akkurat som Per sa. Alle skal vi dø. Det er det eneste sikre i livene våre. Gjennom min mor fikk jeg oppleve et eksempel på hva det innebærer å dø på nært hold. Jeg holdt henne i handa da hun trakk sitt siste åndedrag. Det var både vondt og godt, og så naturlig. Smertehelvete forsvant da hun døde.

Å dø er jo et naturlig fenomen. Like naturlig som å bli født. – Takk, Per og Anne, for at dere sa det som det er! Et spørsmål til refleksjon/diskusjon til slutt: – Hvorfor bruker så mange mennesker omskrivinger og såkalte «språklige dempere» når det snakkes eller skrives om døden?

Anniken Alexandra Røllheim