For en som selv har opplevd å være på flukt fra krig og død, har de siste dagers flyktningdebatt gjort dagene ekstra tunge og mørke. Det gjelder spørsmålet om tvangsretur til Afghanistan for de såkalte «oktoberbarna». Etter hvert kjenner jeg en stigende kvalme, på grensen til å måtte spy, når jeg hører ordene «streng og rettferdig flyktningpolitikk». At Høyre og Fremskrittspartiet gjentar dette mantraet i det uendelige for å tåkelegge sin kyniske behandling av forsvarsløse, sårbare unge mennesker på flukt, er ingen overraskelse. Men når også ledende politikere i Arbeiderpartiet og Senterpartiet bruker de samme ordene og stiller seg bak den samme politikken, er det svært skuffende og deprimerende.
Ordgyteriet i Stortinget og i debattprogrammer i radio og fjernsyn kan gjøre noen hver forvirret. Men følgende står klart:
Rapporter fra Amnesty International, UNESCO, forskningsinstitusjoner osv. viser entydig at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er langt verre i dag enn da «oktoberbarna» kom til Norge. Seniorforsker og Afghanistan-ekspert Arne Strand ved Christian Michelsens institutt besøkte nylig Kabul. Han påpeker at byen for tiden er et av de mest usikre og farlige områdene i landet. Likevel er det til Kabul norske utlendingsmyndigheter har bestemt å sende «oktoberbarna», selv om de fleste av dem til og med ikke har noen tilhørighet der. Dette bryter åpenbart med internasjonale konvensjoner som Norge har undertegnet. UDI-direktør Frode Forfang uttalte til NRK nylig at Norge praktiserer intern flukt i Afghanistan langt strengere enn det EU tillater.
Ledende politikere som Heidi Greni fra Senterpartiet og Hadia Tajik fra Arbeiderpartiet har gjennom de siste dagers debatt avslørt at det viktigste for dem ikke er humanitære og menneskerettslige hensyn, men hvilken «innvandringsregulerende effekt» politikken deres skal ha. Når innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug triumferende påstår at regjeringens hardhendte flyktningpolitikk har vært en suksess fordi den har redusert antall flyktninger til Norge i en slik grad at flyktningmottak nå legges ned i stort antall landet rundt, så er Senterpartiets og Arbeiderpartiets talspersoner helt enige. Det er da også helt i tråd med de innstramningsvedtak disse partiene har gjort med Høyre og Fremskrittspartiet.
Det er motbydelig å se Arbeiderpartiets sekretær Kjersti Stenseng snakke nesten ordrett som statsråd Sylvi Listhaug når hun legger ansiktet i alvorlige folder – som i Dagsnytt 18 nylig – for å uttrykke «forståelse» for det store folkelige engasjementet for oktoberbarna. Hva forstår hun egentlig? Hva forstår hun og resten av Ap-ledelsen av det svært alvorlige ved at barn i Norge systematisk må ta avskjed med venner som blir sendt tilbake til krig og en knust framtid?
Det har nettopp vært markeringer for å minnes Krystallnatten 9. november 1938 i Tyskland. De som styrte nazistaten den gang trente barn og unge systematisk til å tåle å kunne gjøre vondt mot andre med god samvittighet. Er det i prinsippet noe annet såkalt anstendige politikere i Norge gjør i dag?
Marie Goretti Uwimana
Sømna
