Minneord

En mann, et liv, en kamp

Per Kørner, 

Nyheter

Den landskjente presten og menneskerettsforkjemperen Per Kørner døde 27. september, nær 82 ½ år gammel.

Per Kørner vokste opp i Sørkedalen, Beitstad og i Sømna, der faren var sokneprest i mange år. Han gikk på Misjonsskolen i Stavanger og tok avsluttende embetseksamen ved Menighetsfakultetet i 1965. Samme år giftet han seg med Sonja Elise, f. Dalmo, fra Krokå i Brønnøy, og ble ordinert til misjonsprest. Etter et opphold i USA ble kursen året etter satt til Afrika for språkstudium og menighetsarbeid i Swaziland. Fra 1970 ble det undervisning i hebraisk, gresk og Det nye testamentet ved presteskolen på Umpumulo i Sør-Afrika. Fra 1973 var han tillitsmann for misjonærkollegene. Kørner følte sterkt med de undertrykte fargede og så apartheidpolitikken som uforenlig med kristendom. En stor sukkerfarm som han startet, ble en økonomisk suksess og gav arbeid til mange. Fra 1978 ble det et par års tjeneste i Misjonsselskapets heimearbeid med bopel i Brønnøy.

Det var i denne perioden, da jeg var sokneprest i Tjøtta og Vevelstad, jeg ble kjent med Per. Han gikk inn i vikaroppgaver i prostiet, men han kunne også spille orgel. Faktisk opplevde jeg å ha Per Kørner både som vikarierende prost og som vikarierende organist.

I 1981 ble Per Kørner utnevnt til sokneprest i Strandebarm og Varaldsøy. Da Børre Knudsen tapte i høyesterett høsten 1983, solidariserte Kørner seg med han og fortsatte som prest i menigheten, men ikke som statens embetsmenn. Biskop Thor With holdt handa si over Kørner. Men da Per Lønning ble ny biskop i Bjørgvin, gikk det ikke lenge før staten på hans anbefaling gikk til avskjedssak. I 1990 var avskjedsdommen endelig. Den lokale støtten til Kørner var sterk, men i 1991 ble det innsatt ny prest. Det dannet seg en valgmenighet som holdt fast ved den avsatte presten. Kørner hadde også arbeid i skolen i flere år, han var kretssekretær i Samemisjonen fra 1997 til 2002 og senere lærer i norsk for innvandrere.

Børre Knudsen og Per Kørner revitaliserte den statstenkningen som lå bak kirkekampen under krigen. Staten har ingen "egenlovmessighet”, men er forpliktet på Guds bud. Og alle mennesker, farget og hvit, født og ufødt, har samme menneskeverd og livsrett. Per Kørner hørte de ufødtes tause skrik. Og så kunne han tordne ut mot fosterdrapet: ”Stans dette avsindige barbari!”

At Kørner flere ganger – også alene – gjennomførte aksjonspregede markeringer, sier noe om hvor dypt engasjert han var, og hvor forpliktet han kjente seg til å vitne om at fosterdrap og homoseksuell praksis er synd. Ikke minst kjente han seg forpliktet til å kalle kirken til å stå opp mot disse syndene.

Per Kørner var personlig mild og varm, samtidig som han kunne være ubøyelig når han var overbevist om at det var det rette. Han var bibeltroende, modig, tydelig og utholdende. Slik ble han en bauta i kampen mot fosterdrap og mot oppløsningen i kirke og samfunn.

Per var glad i sin familie og familien i han. Han hadde omtanke for dem alle. Tilbake med savnet sitter Sonja og de fire barna, to sønner i USA og to døtre i Norge, svigerbarn, elleve barnebarn og familie ellers, men også med vissheten om at Per satte sin lit til Jesus Kristus, som har seiret over synd og død og Satans rike.

Ragnar Andersen, pastor, dr.