Det er snart 30 år siden utbruddet av folkemordet i Rwanda. Men fremdeles er det stygge, verkende sår etter den enorme tragedien som i enda større grad også skulle få katastrofale følger for nabolandet Kongo.

Det skjedde like etter påsken 1994 som dette året ble avsluttet 2. påskedag 4. april. To dager senere ble det arrangert et fredsforhandlingsmøte i Dar-es-Salam i Tanzania med målsetting om å få stanset krigshandlingene som siden 1990 hadde pågått i den nordlige delen av Rwanda og forårsaket en stor flyktningstrøm derfra til sørlige deler av landet. Konflikten hadde stått mellom styrker under kommando av den hutudominerte regjeringa og opprørsbevegelsen RPF (Rwandan Patriotic Front) som hadde sitt utspring fra tutsikontrollerte baser i nabolandet Uganda.

President Juvénal Habyarimana fra Rwanda og president Cyprien Ntaryamira fra Burundi var deltakere på fredsforhandlingsmøtet. Da dette var avsluttet, reiste de med samme fly tilbake til Rwandas hovedstad Kigali. Men da flyet om kvelden 6. april kom inn over hovedstaden, ble det skutt ned av en rakett avfyrt fra et sted like i nærheten. Alle ombord i flyet ble drept.

Drapet på de to statsoverhodene antente en eksplosiv voldsbølge i Rwanda. I løpet av tre måneder ble hundretusener drept, de fleste uskyldige sivile.

I ettertid kunne den australske advokaten Michael Hourigan dokumentere at nedskytinga av presidentflyet ble gjennomført av RPF på direkte ordre fra Paul Kagame som var leder for denne organisasjonen, for øvrig tidligere etterretningssjefsjef for Ugandas president Museveni. I løpet av tre måneder tok RPF makta i hele Rwanda og innsatte en tutsidominert regjering. Fra år 2000 ble RPF-leder og tidligere general Paul Kagame president og har beholdt denne posisjonen helt fram til i dag.

Med dette ble maktforholdet mellom de to etniske folkegruppene hutu og tutsi snudd på hodet. Helt siden Rwanda ble selvstendig i 1962, hadde landet hatt president og regjering med basis i hutubefolkninga som i 1994 utgjorde omtrent 85 prosent av landets innbyggere. Men i tidligere tider var Rwanda et kongedømme der et aristokrati bestående av tutsier styrte med hard hånd over hutuene som for en stor del levde under slaveliknende forhold.

I 1959 gjorde hutuene opprør, mange tutsier ble drept, mens andre flyktet til nabolandet Uganda. Det var disse flyktningene som dannet basis for opprettelsen av opprørsbevegelsen RPF. Med dennes militære seier ved slutten av juni 1994, hadde tutsiene igjen overherredømmet i landet, selv om de bare utgjorde rundt 14 prosent av landets befolkning.

Hvordan kunne dette gå til?

Forklaringa på Kagames overraskende seier ligger i den sterke og omfattende støtte han fikk fra supermakta USA. Da Tony Blair ble statsminister i 1997, fikk Kagames regime solid oppbacking også fra Storbritannia.

Sammen klarte de å skape inntrykk av at voldshendelsene under folkemordet i hovedsak gikk ut på at hutuer drepte tutsier, og at Kagame med sin maktovertakelse berget landet fra etnisk strid og kaos. Granskninger gjennomført av FN har påvist at sannheten heller er det motsatte. For det første var nedskytinga av presidentflyet en kynisk planlagt handling nettopp med den hensikt å skape kaos og utløse de arvede motsetningene mellom hutuer og tutsier til et flammende barbari. Dette planlagte kaoset beredte grunnen for RPFs maktovertakelse. Grove og omfattende overgrep ble utført av hutuer mot tutsier, men det motsatte skjedde i enda større omfang. Den kanadiske journalisten Judi Rever har dokumentert at redselsfulle massakre av hutuer var nøye og systematisk planlagt av RPFs ledelse med Kagame i spissen, gjennomført med metoder som tok sikte på å slette alle bevis for ettertiden.

I årene etterpå har Kagame og hans regime brukt 6. april til å befeste sin løgn om folkemordet, ofte med brutale midler. For eksempel er det ikke lov i Rwanda å sørge over drepte hutuer. Bare de drepte tutsiene skal minnes, og i hovedstaden Kigali arrangeres svære minneseremonier med dette som ensidig innhold. De som arrangerer synlige minnestunder for drepte hutuer, blir forfulgt, ofte fengslet og flere er også drept etter anklager om «folkemordfornektelse».

Det mest grelle eksempelet på dette er skjebnen til den kjente musikeren Kizito Mihigo. Allerede som guttunge ble han kjent for sitt usedvanlige musikalske talent. Etter musikkstudier i Europa ble han etter returen til heimlandet i 2011 den mest kjente personligheten i Rwanda. Han komponerte musikk, skrev sangtekster, var sjøl en fremragende sanger og opptrådte som programleder på TV. Ikke minst ble han satt pris på som freds- og forsoningsaktivist.

Men i 2014 falt han i unåde hos landets president, Paul Kagame. Årsaken var at Mihigo hadde gitt ut en sang som kritiserte den offisielle fortellinga om folkemordet i 1994. Mihigo var av tutsi-slekt, men hadde fått en klar forståelse av at hutuene hadde lidd like mye overgrep som tutsiene, og sannsynligvis enda mer. Sangen hans – Igisobanuro Cy’Urupfu – handler om at alle liv som gikk tapt under den store tragedien, er verdt å minnes og hedres. Dette vakte harme hos Kagame og hans regime. Mihigo ble arrestert og fengslet i april 2014, senere løslatt i 2018, men fengslet på nytt i februar 2020. Ifølge rwandiske myndigheter døde Mihigo 17. februar 2020. Det rwandiske politiet rapporterte at han hadde begått selvmord i fengselet, men troverdige kilder hevder at han under skarpt forhør ble torturert til døde allerede natt til 15. februar.

Det finnes et overveldende materiale fra både organisasjoner – som for eksempel Human Wright Watch – og uredde journalister, som har dokumentert Kagames undertrykkende og morderiske regime, som forfølger all opposisjon i landet og som har agenter som også forfølger rwandiske flyktninger over hele verden.

Særlig må den nevnte kanadiske journalisten Judi Rever framheves med sin rystende bok med tittelen In Praise of Blood, med undertittel The Crimes of the Rwandan Patriotic Front, utgitt i 2018 på det renommerte forlaget Random House. Denne boka skulle selvsagt ha vært oversatt og utgitt på norsk, men ingen forlag her i landet har foreløpig hatt mot til å gjøre det.

Folkemordet i Rwanda kan ikke forstås uten å se sammenhengen det har med nyimperialismens interesser i Sentral-Afrika, i første rekke jakten etter viktige mineraler som finnes i jordsmonn og fjell i DR Kongo. Tragediens innerste kjerne dreier seg om hvordan Vesten – spesielt representert ved president Bill Clinton og statsminister Tony Blair – med himmelropende kynisme utnyttet en tung og vanskelig historisk arv, nemlig motsetninga mellom tutsier og hutuer i Rwanda – til å bane seg vei inn i Kongo slik at gruvekonserner kunne plyndre mineralressursene der. Folkemordet var grusomt, men de to såkalte Kongokrigene som kom like etterpå, var mange ganger verre. Den andre Kongokrigen, også kalt Afrikas første verdenskrig, som startet i 1998 og som egentlig aldri har fått sin endelige avslutning, har tatt livet av mer enn fem millioner mennesker og enda flere er drevet på flukt, ifølge nøkterne tall fra FN. Gransking som verdensorganisasjonen har fått gjennomført – med særlig henvisning til Mapping human rights violations 1993–2003 – dokumenterer med all tydelighet at hovedskylda for den enorme tragedien også i Kongo ligger hos Kagames RPF-regime i Rwanda.

Mektige støttespillere i både Amerika og Europa er sterkt medskyldige. Det må også tilføyes at særlig USA la enormt press på den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Arusha (ICTR) for at anklager mot tutsier skulle legges til side samtidig som anklager mot hutuer ble ensidig vektlagt. Dette har begge de to første lederne av domstolen, kanadiske Louise Arbour og sveitsiske Carla del Ponte, innrømmet offentlig i ettertid. Da Michael Hourigan fant bevisene for hvem som skjøt ned presidentflyet 6. april 1994, presset Clinton-administrasjonen Louise Arbour til å avskjedige denne anerkjente menneskerettsadvokaten fra oppdraget han var hyret inn for i Arusha-domstolen.

Da konklusjonene etter FNs gransking av menneskerettsbrudd i DR Kongo begynte å komme ut, satte USAs utenriksdepartement i gang en storstilt kampanje for å undergrave troverdigheten til FN-rapportens innhold. Den er derfor aldri blitt seriøst behandlet av FNs organer. Den kjente gynekologen Denis Mukwege sa i sin tale ved tildelingen av Nobels fredspris i 2018 at verdens mektigste stater lar UN Mapping Report støve ned på et FN-kontor i New York mens de skyldige for forbrytelsene i DR Kongo går fri.

Løgnen som president Kagame i nært samarbeid med sin personlige rådgiver Tony Blair har klart å holde fast i nær sagt hele verdensopinionen gjennom flere tiår, er kraftig utfordret gjentatte ganger av både menneskerettsorganisasjoner, journalister og advokater, men uten at sannheten har vunnet et skikkelig gjennombrudd. Det er på tide at dette gjennombruddet snart kommer, og det er på tide at norske medier og myndigheter bidrar til det.

Viktor Stein