Da det sovjetiske imperiet falt for 30 år siden jublet folkene i Øst-Europa for at den årelange undertrykkelsen var over. KGB-offiser Putin, som senere ble president, har sagt at dette var den største geopolitiske katastrofen i forrige århundre.
Det brutale overfallet på Ukraina viser at han vil gjenopprette dette imperiet. Den tragedien Ukraina nå opplever er verken noe nytt eller overraskende.
Stalins politikk i mellomkrigstiden tok livet av mer enn 5 millioner ukrainere. I flere omganger ble horder av mennesker sultet i hjel på grunn av en villet politikk fra Sovjet. Så kom den politiske undertrykkelsen i etterkrigstiden som rammet mange land i øst.
Som ung den gangen gjorde særlig den militære okkupasjon av Tsjekkoslovakia et sterkt inntrykk.
Jan Palach brente seg til døde i Praha 16. januar 1969, i protest mot den demoraliseringen som fulgte med da landet ble okkupert i august året før. I Ukraina satte Oleksa Hirkyk fyr på seg selv i januar 1978 i protest mot at Sovjetunionen russifiserte Ukraina.
Disse mennesker blir martyrer i avmaktens navn.
Jeg har prøvd å følge det russiske regimets utvikling de siste årene. Historikere og statsvitere er litt i villrede om hvilke merkelapper de skal sette på regimet i Kreml; nasjonalpopulisme, illiberalt, machoautoritært, er noen av forslagene. Jeg har et annet forslag. Selv om begrepet fascisme ofte misbrukes som skjellsord, kan det være nyttig å skaffe seg innsikt i tidligere tiders fascistiske regimer for å forstå utviklingen i russisk samfunnsliv og politikk. Russland oppfyller svært mange av fascismens kjennetegn: Ødeleggelse av demokrati. Mangel på ytringsfrihet, en sterk og autoritær stat med kontroll over det aller meste: justissektor, økonomi og medier, knebling av opposisjon, likvidering, fengsling og forgiftning av politiske motstandere.
I USA forfølger myndighetene Julian Assange, som gjennom Wikileaks har avslørt amerikanske krigsforbrytelser. I Russland trenger man ikke avsløre statshemmeligheter for å bli forfulgt. Å drive ordinær kritisk journalistikk er et livsfarlig yrke. Mange er drept. I den pågående krigssituasjonen er dette ytterligere strammet til. Alt dette er klare fascistiske trekk. Putin framstår også som diktator eller fører.
Da Hitler skrev sin nazi-manual «Mein Kampf» la han vekt på hvor viktig det var å bruke løgn som en del av propagandaen. Han mente at nazi-bevegelsen ikke måtte ty til små løgner, for disse ville bli gjennomskuet, da folk flest selv var eksperter på småløgner.
Store løgner, derimot, virker!
Når Putin bruker ord som «hjelpeaksjon» om angrepet på Ukraina, når han i ukevis lar mer enn 100.000 soldater stå oppmarsjert ved den ukrainske grense, fordi han frykter «angrep fra Ukraina», da oppfyller han oppskriften med store løgner. Slik blir det russiske folket forsøkt hjernevasket.
Jeg skrev mitt første innlegg her i avisen på slutten av 60-årene, om USAs rolle i militærkuppet i Hellas. Det samme gjorde jeg i 1973 da USA hjalp gorillaen Pinochet med å knuse demokratiet i Chile.
Vi må reagere på all urett, uansett hvem som begår udåder.
I dagens situasjon har vi såkalte «nyttige idioter» både til høyre og venstre. Donald Trump er en stor beundrer av Putin, og har støttet løsrivelsen av Øst-Ukraina. På venstresiden har vi fremdeles i noen kretser en etterbyrd av stalinismen. Pål Steigan er tidligere leder av AKP. Han er redaktør for sin kjente og beryktede nettside. Etter at krigen er i gang velger han å headline skribenter som forteller oss at russerne går forsiktig fram i Ukraina «for å spare sivile liv».
5. mars, på selve dødsdatoen til Josef Stalin, fronter han en artikkel med følgende overskrift: «Ukraina-krigen har avslørt det stygge ansiktet til Vest-Europas anti-russiske rasisme.» Disse utdragene trenger strengt tatt ingen kommentar. La meg likevel «oversette» det siste sitatet:
Tenk deg følgende oppslag: «Tyske fly bomber norske byer. Det sprer seg en ekkel antitysk holdning i den norske befolkningen!»
Jeg har hele mitt voksne liv hatt gode grunner for å være skeptisk til Nato-medlemskap. I dag ser jeg ingen andre realistiske alternativer for vårt lands sikkerhetspolitiske tilknytning. Jeg er helt sikker på at Nato ikke er eller blir oppfattet som en trussel mot folkene i Øst-Europa. Mot noen regimer, ja, men ikke mot folkene. Folk i Øst-Europa frykter Russlands aggresjon, ikke Nato.
Ukrainerne rømmer vestover, ikke til «broderfolket» i øst.
Jeg registrerer at folk flest i de baltiske landene er sjeleglade for at de er medlemmer av Nato, og dermed beskyttet.
Fascistisk inspirerte enkeltpersoner og grupper kan gjennomføre terror og forårsake store lidelser. Men når en stormakt i nabolaget får stadig flere fascistiske trekk, fortoner situasjonen seg annerledes.
Med tanke på det vi vil oppleve framover, er jeg alt annet enn optimistisk. Europas erfaringer med fascismen kan tyde på at diplomati og forhandlinger neppe vil føre fram. Man skal også være forsiktig med å vise «forståelse» og ettergivenhet. Det har Europa tidligere måttet betale dyrt for. Trolig er det bare en eller annen form for militær makt som kan nedkjempe uvesenet.
Olav Hermansen
Historie- og samfunnsfaglærer