Kina fortsetter i disse dager å bygge kullkraftverk, og «pøser» i realiteten på med CO2 frem til 2030. Dette for at de skal nå sin «topp i karbonutslipp» før de, som andre nasjoner, skal begynne arbeidet mot nullutslipp.

For Kinas del skal nullutslipp være en realitet innen 2060. Dette vil si at de da skal gå i balanse mellom utslipp og lagring.

CO2, fra forbrenning = CO2, lagret.

Er det noen som, på alvor, tror på at Kina kommer til å etterleve dette?

Samtidig, i vårt lille hjørne av verden, kappes våre politikere i å få Norge til å fremstå som «best i klassen». Der andre land mer eller mindre motvillig gikk med på utslippskuttene i Paris-avtalen meldte regjeringens representant i 2020 at «Norge skal kutte enda mer!»

Den gang var det en borgerlig regjering bestående av Høyre, Venstre og Krf. Men, dagens regjering er minst like ivrig. Jonas skrev blant annet i ett brev til Ursula von der Leyen i fjor at han, med glede, kunne melde at Norge skulle bidra med enda mer fornybar energi til kontinentet.

Med stor tjenesteiver forteller han om planene for storstilt energiutvikling i Nordsjøen «og enda lenger», og om hvordan store deler av denne produksjonen vil gjøres tilgjengelig for EU.

Siden dette brevet ble skrevet har flere aktører trukket seg fra de storstilte vyene om havvind. Selv med kraftige subsidier fra norske skattebetalere viser det seg at dette blir svært dyrt, og lite lønnsomt.

At det også ødelegger naturen ser ikke ut til å plage hverken regjering eller investorer.

Tyskerne vil ikke ha vindmøller selv, men det er som med så mye annet,«Ute av syne, ute av sinn». Det gjør liksom ikke noe, før en selv har det utenfor sitt eget stuevindu.

I tillegg har tyskerne besluttet å legge ned alt av kjernekraft. I «Fukushima-angst» stengte de ned alt av kjernekraft, selv om Tyskland geologisk ikke kan sammenlignes med Japan når det gjelder fare for jordskjelv og tsunamier.

For å erstatte dette bruker de naturgass, grønn energi fra allerede utbygd vindkraft, kullkraftverk, selvsagt norsk vannkraft og, hvis vi ikke stopper det, en stadig større mengde norsk vindkraft.

Briter, nederlendere, svensker, dansker og tyskere mottar, og ønsker å motta mer, ren norsk strøm, og bryr seg filla om at norsk natur blir ødelagt.

Diskuterer man vindkraft, så kan man møtes med spørsmålet/påstanden, «Har vi noe valg?» Og, det enkle svaret på dette er, «JA! Det har vi.»

Norge er allerede blant de aller beste i verden når det gjelder bruk av ren energi. Vi dekker i stor grad vårt eget behov med ren vannkraft, og vår oljenæring er med på å skaffe naturgass som erstatter kullkraft i en rekke land. Og vi skylder ikke Europa, eller andre land, å voldta vår natur, ødelegge habitater eller drepe allerede truede insekter og fugler for å gjøre en form for avlat for vår oljeutvinning.

En oljeutvinning som er langt «renere» enn andre nasjoners.

Vi må ikke alltid være «best», der andre knapt gidder å delta. Og vi trenger i hvert fall ikke å streve etter å være «best» overfor folk vi egentlig ikke burde etterstrebe å tekkes.

Sagt på en annen måte; Norske borgere, og deres meninger, ønsker og behov er det som bør telle når man tar beslutninger som gjelder våre felles ressurser. Ikke Ursula von der Leyen, EU eller Storbritannia.

Spesielt ikke når det som er planlagt utført i Norge er langt mer ødeleggende enn til gavn, og i svært stor grad består av spinndyr symbolpolitikk og dydsposering.

Elektrifiseringen av Equinors anlegg på Melkøya er ett slikt eksempel. Finnmark skal «pepres» med vindturbiner for å elektrifisere et anlegg som produserer og eksporterer LNG, flytende naturgass, slik at gassen som nå brukes til å drive Equinors eget kraftverk også kan eksporteres og brukes andre steder.

Hovedpoenget kan sees som en øvelse i å pynte på tall. Bruken av gassen flyttes til andre land, og Norges egne utslippstall blir penere.

Tilhengerne av elektrifisering vil påpeke at denne gassen vil erstatte kullkraft blant annet i Tyskland. Kullkraft som altså har økt i bruk fordi tyskerne selv har valgt å legge ned sin egen kjernekraft. Slå den!

Det hele er til å bli flau over. Denne serviliteten Norge har i møte med spesielt EU får en til å gremmes, og en kan undres over hva vi har fortjent for å få politikere, fra Erna til Jonas, som villig ofrer landets egen natur og ressurser for å tekkes andre.

Vi skal selvsagt være en trygg og god leverandør av olje og gass. Men, vi kan ikke «binde oss til masta» som strømleverandør til nasjoner som vanskjøtter sin egen kraftproduksjon.

For få dager siden kunngjorde Jonas at Oljedirektoratet og Petroleumstilsynet vil få nye navn fra 1. januar 2024. Oljedirektoratet skal skifte navn til Sokkeldirektoratet, mens Petroleumstilsynet vil endre navn til Havindustritilsynet.

Er det fler enn oss som ser at dette er for å legge til rette for videre utvikling av havvind?

Vi trenger mer kraft også i Norge, ikke minst her i nord. Men, vi mener det er helt feil å se på vindkraft som en løsning på det økende behovet.

Fornuftig forvaltning av vannkraft som allerede er temmet, kombinert med små modulære kjernekraftverk (SMR) er en løsning som kan fungere svært godt for Norge. Ikke minst for Equinors kraftbehov på Melkøya.

FrP er imot vindkraft på land. Brønnøy FrP er i mot vindkraft også til havs. Vi vet at vindkraft på land er miljøvandalisme, og mener vi ikke har nok kunnskap om skadevirkningene vindturbiner vil ha til havs. Vibrasjoner fra turbinene, mikroplast, hydraulikkolje og eventuelt annet som vil skade både livet i havet, og fugl som er avhengige av det.

Brønnøy og Nordland FrP har lenge stått i bresjen for å beskytte livet i havet, blant annet med å fremme forslag om forbud mot taretråling og fangst av rauåte. Vi står også i bresjen for å verne miljøet på land og i, og på, havet mot vindkraft.

Ronny Sandøy (1. kandidat i Brønnøy FrP og kandidat til fylkestinget i Nordland)

Tor Inge Larsen (2. kandidat, Brønnøy FrP og kandidat til fylkestinget i Nordland)

Birgitte Brattebø (skribent og 3. kandidat, Brønnøy FrP)