Dette er en åpen søknad til dere, Brønnøys befolkning. Mine midlertidige arbeidsgivere. Jeg går som vikar i en fysioterapipraksis ut juni dette året. Så per definisjon er det kommunen som er min arbeidsgiver. Men det er dere som virkelig er kommunen, og det er dere jeg treffer og jobber for hver dag. Jeg har fått den gleden av å bistå noen av dere på veien mot bedre helse, mange har jeg ikke rukket å treffe enda, en god del har ikke hatt bruk for meg per nå. Eller så visste du ikke at du trengte meg, før du leste dette. Nettopp fordi psykomotorisk fysioterapi høres mystisk og fremmed ut, og du, sannsynligvis i likhet med flere av dem som fordeler jobbene i kommunen, ikke helt vet hva psykomotorisk kompetanse egentlig innebærer.

Så nå skal jeg fortelle det, og håper du er nysgjerrig nok til å lese videre.

En psykomotorisk fysioterapeut er en helt vanlig fysioterapeut, i den forstand at hen har den samme utdanningen som alle andre autoriserte fysioterapeuter i bunn. Det vil si at hen, heretter omtalt som jeg, kan ta inn og tilby alle de som står på venteliste basal fysikalsk behandling. I kommunens prioriterte rekkefølge. Men i tillegg har jeg en videreutdanning på masternivå, som ingen andre i kommunen har. Og som mange trenger. Og alle (min påstand) kan ha nytte av.

Du kan sammenligne det med å ha en Leatherman istedenfor en helt vanlig kniv. Når det trengs en kniv er kniv greit, men hvis du trenger et skrujern kommer du til kort eller får et dårlig resultat. Dette har kommunen forstått når det gjelder andre multifunksjoner. De har, heldigvis, satset på å ha fysioterapeuter med videreutdanning i manuellterapi, i sin stab. Faktisk 2 og ganske snart 3 stykker. La oss si at det er bra hvis du trenger avbitertangen. Men det hjelper lite når du trenger skrujernet.

Metaforer til side. Hva er det jeg kan? Jeg kan sammenhenger, smerte og pust. Blant annet. En psykomotoriker har en videreutdanning som er spesialisert på å se sammenhenger i muskulære spenninger, psykososiale forhold, livserfaringer og følelser. Sammenhenger som vi alle har, enten vi har gått med en kneartrose over tid eller har opplevd komplekse traumer. Hvis det ikke er åpenbare grunner til det undersøker jeg som psykomotoriker hele kroppen, når jeg møter en ny pasient. Dette gir meg og deg et godt utgangspunkt for å finne flere løsninger enn den ene som oftest allerede er prøvd.

La meg gi deg et eksempel: Du kommer til meg med en vond nakke. Du har gått i årevis og fått hjelp til å løsne på den stive nakken, den blir bedre, men så blir den vond igjen. Etter hvert har du dessuten tiltagende hodepine og begynner å få smerter i kjeven. Og må ha nok en sykemelding. Sammen oppdager vi at du faktisk står helt bak på hælene, med overstrekk i knærne og spenninger i bekkenet. Og at du puster overfladisk og opp i skuldrene. At brystet egentlig er ganske anspent og skuldrene stive og har mistet fullt bevegelsesutslag.

Jeg kan fortsatt hjelpe deg med nakken og gi deg trening for skuldrene. Men så lenge du fortsetter å gå på hælene og kompensere med å spenne i rumpa kommer du tilbake om kort tid. Og så lenge du løser stresset på jobb med automatisk å puste opp i skuldrene, blir all treningen du gjør hos meg som dråper i havet, når du går inn i alle de samme mønstrene i den jobben du står i store deler av dagen. Ved å få et overblikk kan vi sammen jobbe med å bygge motstandsressurser. Nakken trenger noe trygt å lande på, for å skape varig endring. Nakken har du herjet så mye med allerede, den er i fullt forsvar. Hva med å jobbe med beina og rumpa isteden. Og hva har du tenkt å gjøre med jobben?

Jeg møter altfor mange som er så fortvilet over ikke å mestre jobb og hjemmesituasjon at de tenker at det å bli ufør er den eneste løsningen. Da har det gått altfor langt før du fikk hjelp. Men slaget er faktisk ikke tapt enda. I en situasjon hvor du kjenner egen kropp og tilegner deg teknikker for å løse egne spenninger og smerter, kan du gå inn i jobben din mer beskyttet. Du kan stå støtt på bena dine og sette de grensene du ikke tidligere klarte å sette. Men først må du ha lært det, og det kan jeg, i mange tilfeller bistå deg med. Jobben må du smertelig nok, gjøre selv.

I vår tid er den mekaniske belastningen vi er utsatt for i hverdagen et mindre problem enn før. Faktorer som stress, omstrukturering og relasjonelle vansker ligger i bunn for langt flere smerter og sykmeldinger, men fører like fullt til smerter og etter hvert mekaniske og ortopediske problemstillinger. Vi kan noen ganger få operert problemet, men så lenge årsaken fortsatt er der, kommer du ofte tilbake til den samme korsveien igjen. Og i de tilfellene hvor det ligger traumer i bunn vil kniven gjøre vondt verre.

Å ansette en psykomotoriker er å tilføre et verdifullt redskap til multiverktøyet. Jeg er ingen magiker, og kan ikke alt. Men hver dag har jeg den fantastiske opplevelsen av å bistå mine pasienter i å skape små mirakler i eget liv. Jeg føler meg heldig, og elsker den jobben jeg har. På kontoret ved siden av meg har jeg en manuellterapeut og en utrolig dyktig og erfaren fysioterapeut, og jeg har brukt begge, og de har brukt meg, til å lage bedre og mer effektive forløp for pasienter bare på de månedene jeg har hatt denne jobben.

Denne stillingen ble heldigvis ikke kuttet i. Godt jobbet, kommunen, det var en klok og kostnadseffektiv beslutning. Den burde nå bli øremerket psykomotorisk fysioterapi. Jeg er bekymret for at den skal bli kuttet opp og fordelt på de ressursene kommunen allerede har. Da mangler fortsatt skrujernet. Og et skrujern bør man faktisk ha.

Jeg kommer selvsagt til å fortsette å jobbe. Selv om jobben jeg nå har ikke forblir min. Men det vil igjen bety at mine pasienter må betale alt selv, og aldri kommer til noe frikort. Det kan noen, men langt fra de fleste. Og oftest ikke de som trenger det mest. Hvis stillingen, slik den bør, blir utlyst, kommer jeg til å sette mine pasienter på referanselisten. Det er de som egentlig er kommunen. Og som vet hva jeg kan.

BTW: i en jobbsøknad er det på sin plass å nevne sine svakheter. Jeg har mange. Jeg er intuitiv, litt rotete og har nok litt høye etiske standarder, som gjør at jeg kan bråke litt når jeg opplever at systemer kommer i veien for sunn fornuft. Men i bunnen er jeg grei å prate med altså, så jeg er ganske sikker på at det ikke skal bli noe problem.

Med vennlig hilsen

Lene Sund

Psykomotorisk fysioterapeut