Fredag 12. januar la fiskeri- og havminister Cecilie Myrseth frem stortingsmeldingen «Folk, fisk og fellesskap», regjeringens kvotemelding for forutsigbarhet og rettferdig fordeling. «Fiskeriene har stor betydning for folk, for de som jobber på havet, de som jobber i industrien på land, og for lokalsamfunn langs hele kysten vår. Fisken tilhører oss alle i fellesskap.Regjeringen vil ha en mer rettferdig og forutsigbar fordeling av fiskekvotene og jeg er stolt over å kunne presentere gode veivalg fremover i kvotemeldingen som vi legger frem i dag», sa fiskeri- og havministeren.

Jeg er enig med statsråden om en mer rettferdig fordeling, men dette kommer altfor sent, skaden har allerede skjedd, noe jeg påpekte allerede for fire år siden i et leserinnlegg mai 2020, et innlegg jeg her gjengir.

”Kvotehandel er tragisk for kyst og fiskere” sto det i lederen i Bergensavisen onsdag 29. april for fire år siden. Lederen refererte til Riksrevisjonens ramsalte kritikk av norsk fiskeripolitikk. Det var i 2003 at Stortinget gjorde det ulykksalige vedtaket om kjøp og salg av fiskekvoter, et vedtak med store konsekvenser for kystfiskeren og bosettingen langs kysten.

Kun for rike

Denne kvotegalskapen, som ble innført av regjeringen Bondevik med bankmannen Svein Ludvigsen som fiskeriminister, gjorde det mulig å kjøpe opp båter med kvoter, kondemnere båtene og beholde kvotene. Her har fiskere fått kvoter gratis, men kan selge dem for millioner når de avslutter sitt yrke som fisker. Er et rart de unge får vanskeligheter med å etablere seg innenfor fiske når det blir snakk om slike summer? Kvotene burde selvfølgelig vært inndradd og gitt ut på nytt til de som ønsker å etablere seg som fiskere.

Denne galskapen har medført at noen få store, rike redere, med Kjell Inge Røkke og Aker Seafood i spissen, har fått eiendomsretten til størsteparten av villfisken i våre nære kystfarvann – på kystflåtenes bekostning. Villfisken – en ressurs som i all historisk tid har vært ansett som allemannseie.

Bosetning

I Bergensavisens leder heter det at fra Oslo har man hatt ensidig fokus på lønnsomhet i fiskeflåten, og helt glemt betydningen av levende distrikter. Lederen fremholder at de såkalte stordriftsfordeler har trumfet tusenvis av kystfiskere og hundrevis med fiskevær. Det er bare synd at det skulle ta 17 år før man så hva denne kvotehandelen ville medføre av skade.

Lederen i Bergensavisen er så rett så rett, noe jeg som er oppvokst ved “Støvelhavet” på Helgeland kan bevitne. I min oppvekst var mange av de hundrevis av øyer på Helgelandskysten bebodd, og folket livberget seg ved naturalhusholdning, og hovedsakelig av fiske. Det var fiskemottak nær sagt på alle større, bebodde øyer. Fisket ble drevet med skøyter, sjarker og robåter, og det var rikelig fisk å høste av. Helgelandskysten var spesielt gunstig for rusefiske, og «alle» drev med rusefiske, voksne som barn og ungdom. Hver uke hentet brønnbåter levende torsk fra fiskekummene og fraktet den sørover – hovedsakelig til Trondheim, men også til Bergen og Oslo.

Fisk for fremtiden 

I dag har de unge som ønsker å etablere seg som fiskere, rett og slett ikke økonomi til å kjøpe kvoter til gjeldende priser. Og resultatet av denne politikken ser vi allerede; det ene tidligere livskraftige samfunnet etter det andre på Helgelandskysten er blitt avfolket.

Fisken betyr så mye for så mange, men først og fremst er den avgjørende for livsbetingelsene langs store deler av vår kyst. Det handler i bunn og grunn om hvem som skal eie fisken og nyte godt av de verdiene som høsting av denne ressursen innebærer, og det kan da ikke være mening i at det skal være bare noen få "utvalgte" som skal ha råderett over fisken vår- i dag og i fremtiden?

Einar Ebbesen

Samfunnsdebattant

Einar Ebbesen skriver om fiskeripolitikk.