Den politiske venstresiden i Norge fordømmer naturlig nok Israels krigsforbrytelser mot det palestinske folk. Et langsomt folkemord har pågått i flere tiår, etter at Israel begynte å okkupere palestinsk land etter 1967. Muliggjort av amerikanske våpenleveranser.

Legger vi til USAs krigsimperialisme i Vietnam og landets rolle i flere statskupp i Latin-Amerika, var dette viktige faktorer som gjorde at vi i unge år havnet på venstresiden.

De to krigene nå, i Ukraina og Midtøsten, viser med all tydelighet at begge politiske fløyer er dobbeltmoralske. Det er venstresidens dobbeltmoral som her er mitt anliggende. For snart to år siden ble Ukraina overfalt av det fascistiske russiske regimet. For meg var det ubegripelig at så mange til venstre nølte med å gå inn for militær støtte til det ukrainske folkets frihetskamp. Jeg ser her bort fra de overvintrede stalinister som med åpen kjeft har slukt den russiske propaganda. Partiet Rødt diskuterte i over et år om de skulle gå inn for norsk våpenstøtte til Ukraina. Til slutt landet partiet på å være positive, men nesten halve landsmøtet i april 23 stemte mot! Også i flere andre europeiske land er det sterk ytre-venstre motstand mot å støtte ukrainerne militært.

Før jul holdt jeg på å sette kaffen i halsen da den profilerte SV-er og skribent Arne Overrein hevdet at han «ikke ønsket full Ukrainsk seier, for det vil styrke høyre-kreftene både i Ukraina og Russland» (sitert fra Klassekampen). Jeg greier ikke å se at innrømmelser til det russiske regimets politikk kan fungere som en slags buffer mot høyrekrefter. Snarere tvert imot. Er ikke en hvilken som helst aksept av det fascistiske Russlands angrepskrig og okkupasjon det samme som å gi innrømmelser til de virkelige farlige og ekstreme høyrekrefter?

Jeg har lest Klassekampen i årevis. Avisen kan linkes til partiet Rødt, men orienterer seg breiere og er på et vis venstresidens dagsavis. Avisens utenriksjournalist, Peter M Johansen, er kunnskapsrik, men i ukene før Russlands invasjon skrev han flere artikler om Natos og USAs «krigshissing» i Ukraina. Pinlig. Det er også «krigshissing» når en amerikansk kongressrepresentant reiser på besøk til Taiwan. Når de kinesiske og nordkoreanske statsledere reiser på «vennskapsbesøk» til krigsherren i Kreml er det ikke snakk om fordømmelse eller «krigshissing», selv om det følger våpenleveranser i kjølvannet av slike besøk. Hva med Kinas trusler?

Finleser man venstresidens avis, ser man en helt annen aggresjon i holdninger og språkbruk når USA er aktør. Hvorfor denne forvirringen, inkonsekvensen og dobbeltmoralen til venstre? Det kan være psykologiske faktorer: Nato- og USA-motstand kan forblinde.

I tillegg mener jeg at venstresidens lefling med den totalitære kommunismen kan ha satt varige spor. Sjøl har jeg stort sett min sti rein i så måte, men jeg er i etterpåklokskapens lys ikke stolt over å ha båret Mao- pin på jakkeoppslaget. Selv om det er mer enn et halvt århundre siden.

Det plager meg ikke så mye å være vitne til høyresidens dobbeltmoral, eller å oppleve at kristenfolk godtar alt Israel foretar seg, som etter min mening i praksis betyr støtte til folkemord. Det plager meg mere at deler av venstresiden lider av noe av det samme.

Er det de ideologiske ytterpunkter som bøyes av og danner en sirkel? Da har han kanskje rett min gode venn som for en tid tilbake sendte denne meldingen til meg: «Jeg betrakter, i det store bildet, nasjonalsosialisme, fascismen og Sovjetkommunismen som systemsøskenbarn».

Olav Hermansen