Det raser en krig i Gaza som ryster en hel verden. Bakgrunnen for krigen er ikke ny, konflikten mellom staten Israel og det palestinske folket har pågått like lenge som denne staten har eksistert. Men også før opprettelsen av Israel i mai 1948 ligger en grufull historie som må tas med for å forstå dagens fortvilte situasjon. Det gjelder forfølgelsen og fordrivelsen av jødene gjennom flerfoldige århundrer, som kulminerte med Holocaust utført av det tyske nazistyret under den andre verdenskrigen.

Hvis en kjenner hovedpunktene i hele denne historien, vil en forstå at både det palestinske og det jødiske folket har vært ofre for stormakters kyniske spill. Da vil en forstå at det var grusomt dårlig gjort både mot palestinere, men også mot jøder å etablere en eksklusiv jødisk stat basert på fordrivelsen av nær en million mennesker som bodde innenfor det palestinske landområdet som FN i 1948 lot den nye staten Israel omfatte. Kjenner en den videre historien, vil en forstå at dette fatale utgangspunktet førte til at det jødiske folket ble påført en apartheidstat som Israel fortoner seg i dag, godt dokumentert av Amnesty International.

FN gjorde et skjebnesvangert vedtak, men har i årene etter 1948 fattet utallige resolusjoner og gjennomført tiltak for å rette opp den urett som staten Israel har forvoldt gjennom krigshandlinger, okkupasjoner og brudd på folkeretten. Dessverre til liten og ingen nytte, Israel har gjennomgående gitt blaffen i FN-vedtakene. Hvordan kunne de israelske statslederne konsekvent trosse FN-resolusjoner? Jo, fordi like konsekvent har de hatt støtte fra USA. Verdens sterkeste stormakt sørget for å ruste opp landet i en slik grad at relativt er det ingen stat i verden som militært sett tilnærmelsesvis kan måle seg med Israel. Til og med atombomber er å finne i våpenarsenalet.

De pågående grusomhetene som nå utfolder seg i Gaza, kunne USA ha stanset på dagen hvis president Biden og Pentagon hadde satt foten ned for Netanyahu-regimet. Men tvert imot har USA fortløpende etterfylt Israel med så mye militært materiell og ammunisjon at det i faretruende grad har gått ut over den militære støtten til Ukraina.

I 1977 vedtok FNs generalforsamling å markere 29. november som en internasjonal solidaritetsdag for det palestinske folket. Markering av denne dagen er i år viktigere enn noen gang.

Men hvor vil slik solidaritet bli manifestert? Spørsmålet bør først og fremst gå til de som på forskjellig vis utgjør lederskap i samfunnet. Det gjelder også lokalt. Spørsmålet kan gå til de fem ordførerne på Sør-Helgeland. Frode Næsvold i Bindal. Gunder Strømberg i Sømna, Siv Aglen i Brønnøy, Jon Albert Floa på Vega og Sivert Vevelstad i Vevelstad: Vil dere sørge for at deres kommune bidrar til markering av FN-dagen onsdag 29. november?

I tidligere tider var det gjerne slik at lærere, elever og studenter ved de høyere utdanningsinstitusjonene hadde et aktivt engasjement i forsvaret av FN-paktens idealer. Tidligere rektor ved Brønnøysund videregående skole, Per Stokke, var ikke bare kjent som en god skoleleder, men også for sitt utrettelige arbeid for Amnesty International. Hvordan står det til nå? Kan dagens rektor Runhild Kjeldaas svare på om Brønnøysund videregående skole legger til rette for å spre kunnskap og engasjement i tilknytning til FN-dagen 29. november?

Og hvor blir det av lederne for Den norske kirke? Kan fungerende prost Olav Rune Ertzeid si noe om kirken vil vise noen form for solidaritet med det palestinske folk, nå som adventstiden står for døra?

Viktor Stein

Kontaktperson på Sør-Helgeland

for Amnesty International