Det nærmer seg 8. mars, dagen da kvinner over hele verden markerer sine saker som det kjempes for. I tiårene som har gått etter at FN i 1977 etablerte den internasjonale kvinnedagen, har kvinner også her til lands oppnådd mange forbedringer hva gjelder likestilling og rettigheter i både arbeids- og samfunnsliv. Den mannlige delen av befolkningen har også fått det bedre takket være gjennomslag for flere av sakene som kvinnekampen satte på dagsorden. Tenk bare på retten til barnehageplass som alle foreldre i dag nyter godt av. For få tiår tilbake var denne retten fraværende. Kravet om barnehageplass for alle barn var gjennom en årrekke fremste parole i 8. mars-tog rundt om i hele landet.

Men på flere områder i dagens samfunn opplever vi et tilbakeslag ved at kvinners liv og helse ikke blir tatt tilbørlig hensyn til. Det gjelder i særlig grad innenfor helse- og omsorgssektoren. I denne sammenheng vil jeg konkret trekke frem fødetilbudet som i de seinere år har blitt innskrenket i en slik grad at det for kvinner i distriktene kan fortone seg som en risiko å føde barn. Et annet eksempel er reduksjonen og sentraliseringen av krisesentrene. Det kan bare karakteriseres som et bittert tilbakeslag dersom regionen Sør-Helgeland innen kort tid blir stående uten eget krisesenter.

Sparetiltak innenfor offentlig helse- og omsorgstjeneste har ført til at ansvaret for slike tjenester i større grad blir overført til det uformelle omsorgsarbeidet, som i praksis betyr at kvinnene i familiene blir ulønnede helsearbeidere. Det kan faktisk se ut som at dette er en bevisst målsetting fra dagens helsemyndigheter, da følgende står nedfelt på side 276 i helsepersonellkommisjonens rapport NOU 2023:4: – Det er behov for å bruke kompetanse og ressurser blant pasienter og brukere selv, og blant pårørende, frivillige og andre ressurser i samfunnet.

Hvem tror dere må bære de største byrdene hvis en slik politikk blir rådende praksis?

Helse- og omsorgsminister og helseforetak skylder på at det mangler fagfolk i helsevesenet. Det er en sannhet med modifikasjoner. Det finnes i dag 17.000 sykepleiere som ikke jobber i helsevesenet, dvs. utenfor pasientnært arbeid. Og av 6000 utdannede jordmødre er det bare 3000 som er aktive i dette yrket. Hvorfor? Fordi bevilgende myndigheter og helseforetakene har nedprioritert å legge arbeids- og lønnsforhold til rette slik at disse livsviktige fagfolkene i stor nok grad blir værende i helseinstitusjonene.

Som vi dessuten smertelig kjenner til gjennomfører helseforetakene en uvettig organisering av spesialisthelsetjenester. Dette rammer også kvinner. Nylig skjedde det ved at Helgeland Rehabilitering ble lagt ned av Helse Nord.

Dette er en negativ samfunns- og kvinnefiendtlig utvikling som vi alle må stå opp mot og bekjempe. Kravene ved årets 8. mars-markering må derfor være:

* Styrk fødetilbudet i distriktene

* Oppretthold krisesenter på Sør-Helgeland

* Bedre lønns- og arbeidsforhold for sykepleierne

* Nei til privatisering av helsevesenet

Rødt Sømna

Wenche Solmøy Sørgård