Natt til fredag 18. juni, ved begynnelsen av årets sommer, var jeg så uheldig å falle og skade meg i ryggen. Ambulanse ble tilkalt, og etter en undersøkelse på legevakten i Brønnøysund bar det videre til Sandnessjøen sykehus. Der viste røntgenundersøkelse at jeg hadde brist i ryggsøylen og prolaps. Jeg fikk ingen behandling, bare tabletter for å lindre de store smertene. Allerede søndag ble jeg utskrevet fra sykehuset og sendt hjem. Med meg fikk jeg en støttevest, men ingen opplæring i å bruke den, heller ikke noen rådgivning fra kyndig helsepersonell om hvordan jeg best skulle kunne røre på kroppen.

På mandag kom hjemmesykepleien for å hjelpe meg. Pleieren ble så overgitt over min tilstand at det ble sørget for innleggelse på sykehjemmet. Der ble jeg til fredag. Dette oppholdet på sykehjemmet ble ingen god opplevelse. Først på onsdag fikk jeg besøk av lege, og som på sykehuset var det ingen annen hjelp å få enn mer smertestillende medikamenter. Da jeg spurte om det ikke var mulig å få behandling eller i det minste rådgivning av fysioterapeut, fikk jeg til svar at det ikke kunne tilbys.

Verre var at forpleiningen på hjemmet var så elendig. En sak var maten som jeg vil karakterisere som rett og slett simpel. Etter et langt arbeidsliv som ansatt på kjøkkenet ved sykehjemmet, var det en stor og overraskende skuffelse. Vi hadde alltid vært så stolt over den høye standarden i alle sammenhenger ved sykehjemmet.

Men det verste var at jeg ikke fikk nødvendig hjelp når jeg trengte det som mest, spesielt når jeg måtte på toalettet. Flere ganger inntraff at jeg trakk i snora i det uendelige uten at noen pleier kom og jeg måtte gjøre mitt fornødne i senga. Det er en fryktelig fornedrende opplevelse som jeg tidligere aldri kunne forestille meg kunne skje ved vårt avholdte sykehjem.

Når det var som mest penibelt, hendte det at jeg ringte til hjemmesykepleien, og derfra fikk jeg hjelp.

På slutten av uken var det nok, på fredag kom jeg hjem. Det var tross alt bedre, her har jeg min mann som passer på og hjemmesykepleien har vært flinke til å følge meg opp. De kontaktet også min tidligere fysioterapeut, Tor Eirik Dahle. Han var så snill at han straks kom hjem til meg og ga meg et par behandlinger før han dro på ferie. Han forsøkte også å få til den støttevesten jeg hadde fått på sykehuset, men måtte oppgi det. Vesten var rett og slett ubrukelig.

Den fine sommeren vi fikk i år, har jeg fått liten og ingen glede av. Tiden har gått med til å sitte inne, uten større bevegelighet og med betydelige smerter. Det har vært tid til å gruble over tingenes tilstand, og jeg har kommet til at det er på sin plass å si fra til offentligheten. Det jeg har opplevd, tyder på en brist i helseomsorgen som de ansvarlige må ta inn over seg og rette på.

Min kritikk retter seg for en del mot Sandnessjøen sykehus, men mest mot Sømna sykehjem, i tillegg må det også påpekes den totale mangel på samhandling mellom de to helseinstitusjonene.

Hvem tar ansvar, politikere, administrasjon både lokalt og ved sykehuset?

Lillian Garnvik

Sørkvaløy, Sømna

Lillian Garnvik skriver om sin opplevelse av lokalt helsevesen. Foto: Hege Sæthre Lind