Noe av det helligste som kan oppdrives i vår vestlig sekulariserte kultur er ytringsfriheten. Den forsvarer vi, og med rette, med nebb og klør. Det som imidlertid er blitt et kjempeparadoks er at samtidig som vi tiljubler ytringsfriheten så høyt, så bruker vi den stadig mindre. Ikke for at vi ikke vil, men for at vi ikke tør. Når vi frivillig brenner inne med noe vi har sterke meninger om så er det et tap ikke bare for den offentlige debatt, utviklingen av demokratiet og som et nødvendige korrektiv til våre folkevalgte. Det har også den effekt at arenaen for meningsdannelse uimotsagt blir overlatt til marginale pressgrupper, selv om disse skulle gå på tvers av folkeviljen. Det er en dramatisk utvikling både for folkestyre og demokrati. Noen forklarer menings tausheten med sosiale fenomener som woke og redsel for sosialt stigma og utestenging. Jeg er urolig for at dette bare representerer en begrenset del av forklaringen.

Jeg synes det som skjer i Gaza er et godt eksempel på virkningen av en slik undertrykking av ytringsfriheten. Etter at den langvarige konflikten mellom Israel og Palestina i høst tok en dramatisk vending som følge av et grusomt terrorangrep fra Hamas mot Israel har vi vært vitne til Israels terrorbombing av sivile, og at folkeretten og internasjonale konvensjoner om krigføring brytes. Over 8.000 barn er blant de over 20.000 drepte. Hver dag får vi nye hjerteskjærende oppdateringer over grusomhetene i denne massakren. Den israelske ledelse orienterer om at deres engasjement i Gaza vil fortsette i lang tid fremover. Nye rakettangrep fra Hamas er neppe med på å korte ned det tidsperspektivet. Vi opplever hvordan pro-israelske grupperinger i inn- og utland misbruker verdens kollektive skyldfølelse for de grusomheter som er begått mot jødene opp gjennom tidene til å frita den israelske ledelse for kritikk for de overgrep de nå gjør seg skyldige i. Sympatisørene nøler heller ikke med å stigmatisere de som kritiserer Israels overgrep for å væreantisemitter. Fredstanken drukner dermed i en polariserende, «Either your with or your against us» holdning der uhyrlig krigsretorikk av typen som prøver å skape aksept for at drap på barn skulle være legitimt hvis det skulle befinne seg terrorister i nærheten av dem blir stående uimotsagt. Likeså forståelsen av at man kan bryte folkeretten uten at det får noen konsekvenser.

Parallelt demonstrerer FN med stormaktenes vetorett at organisasjonen i praksis er dysfunksjonell i forhold til den oppgave de er tiltenkt. USA, som er Israels nærmeste allierte og kunne bidratt til å få slutt på grusomhetene, sitter på gjerdet og demonstrerer hvor selektiv deres moral som selvbestaltet verdenspoliti er mot å gripe inn. Registrering og overvåkingssamfunnet med dets oppdragsgivere må nok også ta sin del av skylden for folkeopinionens tilsynelatende likegyldighet.

På hjemmebane ser vi at våre egne tafatte politikere i mangel på ryggdekning i folkemeningen blir flakkende i blikket og tar alle mulige slags forbehold mot å stå for noe når de motvillig må uttale seg om temaet. I vakuumet av en slik menings vegring normaliseres etter hvert både den grenseløse volden og bruddet på internasjonale konvensjoner.

At folket stilltiende venner seg til å godta en utvikling de er imot, uten å tilkjennegi sin mening er et meget urovekkende steg bort fra demokratiet i retning tyranni og diktatur.

Ola-Jørn Tilrem