Det ser ut til at Helse Nord har satt seg selv fast i et hjørne som man har store problemer med å komme seg ut av. Årsaken til det er mangel på kompetanse på omstilling, og det faktum at omstillingen har utviklet seg til å bli ei frihåndstegning uten å ta hensyn til at i alle omstillingsprosesser er det noen bibetingelser som gjelder og som det må tas hensyn til. I tillegg til dette er prosessen så langt helt fri for økonomiske betraktninger, og da kommer man ingen vei. Slik er det når prosessen har vært rigget fra dag én, og det som utredes består i å finne premissene som passer til en forutbestemt konklusjon.

Det tas sikte på å legge ned 5-6 lokalsykehus. Ett av disse er i Finnmark, de øvrige som skal nedlegges er i Nordland. I tillegg skal Klinikk Alta og DMSet i Brønnøysund begrenses in absurdum. Det spørsmålet som må stilles først er hva de økonomiske implikasjonene av dette er.

For det første er det slik at ved nedleggelse av virksomhet må anleggsaktiva nedskrives. Hvor mye det dreier seg om har man åpenbart ikke sett på, men at det dreier seg om milliardbeløpet er utvilsomt. Da svekkes balansen og dermed soliditeten tilsvarende med de konsekvenser det har for blant annet omdømme, rekruttering og kredittverdighet.

For det andre tas det sikte på å investere i nye anlegg først og fremst i Tromsø. De aller fleste sykehusprosjekter har sprukket ettertrykkelig mht. kostnader. Tar vi utgangspunkt i de reviderte kostnadene for det nye sykehuset utenfor Molde, som har sprukket med ca 50 prosent i forhold til opprinnelig budsjett samtidig som det er skalert ned med ca 30 prosent, kan investeringene i Tromsø komme på opp mot 20 milliarder kroner. I tillegg tas det for gitt at Helse Nord lander på et nytt hovedsykehus i Sandnessjøen som vil kunne ha en prislapp på ca 10 mrd kroner. Da er man oppe i ca 30 mrd kroner. Så må dette tallet justeres noe opp for å ta høyde for en del andre nødvendige investeringer slik at det investeringsbehov frihåndstegningen innebærer er ca 40 mrd kroner. Det utløser et egenkapitalbehov på ca åtte mrd kroner. Det er penger Helse Nord ikke har. Bare gjeldsrentene vil kunne komme på 1,6 mrd kroner per år. Dette beløpet vil Helse Nord ikke være i stand til å finansiere.

Vi kan derfor konstatere at det økonomiske fundament for det Helse Nord holder på med ikke eksisterer. Normalt vil prosesser uten økonomisk fundament bli stoppet og terminert. Det tror vi ikke vil skje fordi riggede prosesser kan være seiglivet. Det er ganske bemerkelsesverdig at Helse Nord har havnet i denne situasjonen som har fått anledning til å utvikle seg over mange år.

Det er et faktum at to av de fire foretakene i Helse Nord ikke er i stand til å gjøre opp for seg. Det gjelder Finnmarkssykehuset og Nordlandssykehuset. Disse to foretakene er så forgjeldet at de ikke vil kunne klare seg uten en omfattende gjeldssanering med mindre Helse Nord hvert eneste år tilfører de to foretakene betydelige midler i fortsettelsen. Det forutsetter at Helse Nord er en slags Sareptas krukke, noe som aldeles ikke er tilfelle. En gjeldssanering har så vidt vi kjenner til ikke skjedd før i sykehussektoren. En normal gjeldssanering vil bety full rulle og må behandles i Stortinget. Hvilke personlige konsekvenser det vil ha, kan man bare spekulere over.

Det er et faktum at det ikke er foretatt noen habilitetsvurdering av noen av de som er med i arbeidsgruppen som utreder framtidig funksjonsfordeling mellom sykehusene. Vi har i flere omganger etterlyst habilitetsvurdering av lederen for gruppa fordi han fra slutten av 1990-tallet som lokalpolitiker i Alstahaug har gått inn for å legge ned sykehuset i Rana, som er det tredje største i landsdelen, noe han også som tidligere styremedlem i Helse Nord har jobbet med, uten å lykkes. Vår habilitetsinnsigelse er bortforklart av Helse Nord ved hjelp av et advokatfirma i hovedstaden derved at utsagn han har kommet med i mange sammenhenger og som under normale omstendigheter fører til inhabilitet, sies å være dels en faglig uttalelse, dels utsagn i «arbeidspolitisk sammenheng». Nå har vedkommende fått med seg ytterligere en lege fra Sandnessjøen som i mange år har hatt som agenda å få lagt ned sykehuset i Mo i Rana. Noe vedtak i Helse Nord om habilitet eller inhabilitet forefinnes ikke. Man bare «legger til grunn» og henviser til advokatene. Vår forespørsel om habilitetsvurdering av den andre legen fra Sandnessjøen blir besvart med at Helse Nord i flere sammenhenger har kommentert habiliteten til vedkommende. Når vi ber om dokumentasjon på hva, hvor, når og hvorledes så blir ikke det besvart. Habilitetsvurderinger eller mangel på sådan føyer seg inn riggingen struktursaken i Helse Nord.

Den orienteringen som adm direktør nylig har sendt ut er et interessant studium på manipulering av fakta. Et par tre eksempel fra Helgeland illustrerer det. Orienteringen inneholder noen avisoppslag i hovedsak fra Helgelands Blad i Sandnessjøen der hovedbudskapet er hvor håpløst det står til ved Rana Sykehus. Adm direktør har også klart det mesterstykke å få fram at sykehuset i Sandnessjøen og sykehuset i Rana er like store. Beviset for det er antall personkontakter per uke. Måten det er gjort på sidestiller hjerneslag, hjerteinfarkt, lårhalsbrudd og lillefingerbrudd. Når fagfolk på Rana sykehus påpeker at måten dette er gjort på blir feil, blir det avfeid med av man har misforstått. Hvis adm hadde tatt seg tid til å se på andre data så hadde hun funnet ut at sykehuset i Sandnessjøen er størst bare på ett område, nemlig antall pasientkontakter på ett år og at det skyldes overforbruk av pre-hospitale tjenester og ambulanser i Sandnessjøen. At det er flere pasientkontakter i Sandnessjøen enn i Vefsn, der det bor dobbelt så mange, burde fått en våken virksomhetsleder til å gripe inn.

Også tallene for befolkningsutviklingen er rigget. Når man skal vurdere befolkningsutviklingen er det elementært for enhver økonom i hvert fall at man må vurdere de langsiktige trender. På Helgeland er alle kommuner med to unntak i tilbakegang fra år 2000. Unntakene er Rana og Brønnøy. Altså det motsatte av den elendighetsbeskrivelse som adm. dir. i Helse Nord utarbeidet. Det korrekte bildet passer ikke inn i bildet når siktemålet er å begrense et nytt DMS i Brønnøysund mest mulig og å få lagt ned Rana sykehus for å sørge for nok pasienter til «hovedsykehuset» i Sandnessjøen til 10 mrd kroner.

Oslo Economics undersøkte i 2018 produksjonen ved de tre sykehusene på Helgeland med tall fra 2017. Den viste medisinske DRG-tall på 6900 for Rana, 5400 for Sandnessjøen og 3000 for Mosjøen som vel er besluttet lagt ned. Kirurgiske DRG-tall for 4400 for Rana, 3100 for Sandnessjøen og 1100 for Mosjøen. Tallene fra 2017 viser en medisinsk produksjon som er 28 % større i Rana enn i Sandnessjøen og 4 2% større i Rana enn i Sandnessjøen for kirurgisk produksjon. Sannsynligvis har utviklingen siden 2017 gått i favør av Rana slik at forskjellen i produksjon har økt. Vi har bedt Helgelandssykehuset om tidsrekker som viser utviklingen fram til dags dato uten å få svar. Vi har tenkt å bruke tallene til nærmere økonometriske undersøkelser. Antall pasientkontakter er ifølge Oslo Economics 36.000 for Sandnessjøen, hvorav akutte 6000, og 34.400 for Rana hvorav akutte 8.000, og for Mosjøen henholdsvis 29.300 og 3.100. Vi vil henstille til Helse Nord om å oppføre seg noenlunde anstendig og få fram relevante tall for å beskrive størrelsen på en relevant måte. Da vil man også fra Helse Nords side bli nødt til å adressere hvordan man har tenke å gjøre av pasientene med alle de nedleggelser det tas sikte på.

De utredninger som gjøres fra Helse Nord sin side forutsetter «fri flyt» av arbeidskraft fra det ene sykehuset til de andre som en konsekvens av nedleggelser. Det er ikke noe empiri som viser at det er tilfelle. Fra Mosjøen vet vi at ingen av de 70 årsverkene som skal flyttes til Sandnessjøen vil flytte på seg eller pendle. De som likevel vil måtte flytte fordi andre stillinger ikke finnes i Vefsn, flytter sørover med Trondheim som første stopp. Hvis de sykehustjenestene det er besluttet å flytte skal opprettholdes, må de i hovedsak bemannes med innleiede vikarer som har en pris på 2-3 ganger egne ansatte. Det betyr en årlig forverring av resultatet for Helgelandssykehuset i form av økte kostnader på ca 50 – 100 mill kroner. Med andre ord det stikk motsatte økonomiske resultat det ble tatt sikte på. Hvor har Helse Nord tenkt å gjøre av den ortopediske virksomheten ved Rana sykehus som er nesten like stor som den ved Nordlandssykehuset i Bodø som er landsdelens suverent største? Og hva med tarmkreftkirurgien? De to årene den var flyttet fra Rana sykehus til Bodø fikk nesten ingen med tarmkreft behandling etter pakkeforløpet? Likeledes har Bodø en ventetid på galleblære- og brokkoperasjoner på mellom to og tre år. Ved Rana sykehus er ventetiden minimal og operasjonene gjennomføres med metoder som gir mindre belastninger for pasientene og samfunnsøkonomisk.

Vår anmodning til Helse Nord er å ta på alvor fagligheten og sakligheten og at riggingen opphører.

Børge Hundnes

Håkon Nordbakken

Kjell Arne Odden

Per Waage