Brønnøysunds Avis trykket 8. mars en artikkel med tittelen: «Salmar tar grep for velferden til laksen i oppdrettsmerdene» skrevet av Gunnar Hokstad i nettstedet E-24.

Artikkelen bygget blant annet på et videointervju med Salmar-gründeren Gustav Witzøe på Frøya. Der forteller han at man i Salmar har vært for mye opptatt av teknologi og lagt for lite vekt på laksens biologi. Salmar vil derfor investere 500 millioner kroner i forskning og utvikling om laksens biologi for å bedre laksens liv i merdene.

Artikkelen viser også til en pressemelding fra Salmar som brakte nyheten om at et av USAs aller største flernasjonale selskaper Cargill blir partner. Cargill skal bistå med å få ned dødeligheten på laks i merdene. Den har særlig fra Sør- og Vestlandet og nordover til Trøndelag vært rekordstor de siste årene. Flere fagfolk sier at den viktigste grunnen til den store laksedøden er at det er altfor mye laks i hver merd, og resultatet har vært massedød. Når dette har skjedd, mener mange at det er hensynet til profittmaksimering som har vært drivkraften bak denne måten drive oppdrett på. Salmar og andre har fått hard kritikk for uansvarlig drift fra Mattilsynet, andre faginstanser og fiskeriministeren.

Men artikkelen i BA 8. mars forteller lite om amerikanske Cargills virksomhet og omdømme.

Cargill ble etablert i 1865 og er et av de eldste og det største familieeide kommersielle selskapet i USA. Det er ikke børsnotert og derfor ganske lukket med hensyn til informasjonen selskapet deler med andre. I 2023 hadde selskapet virksomhet i om lag 70 land over hele verden med om lag 160 000 ansatte, mange av dem på midlertidig basis. I 2023 var den samlede inntekten ca. 1800 milliarder kroner, som var den høyeste noen gang i selskapets historie.

Cargill har en omfattende produksjon av korn, plantebaserte oljer og andre råvarer som brukes til å produsere matprodukter av ulike slag. Selskapet er også involvert i oppdrett av kjøttkveg og produksjon av dyre- og fiskefor med mer, og det er også involvert i internasjonal transport, handel og finansielle tjenester. Mye av det som produseres i Cargills selskaper blir sendt fra et datterselskap i et land til et annet for ferdigstilling av produktene. Selskapet har nærmere 600 lasteskip i transport på verdenshavene for dette formålet.

Når man på nettsidene til Cargill spør om synet på menneskerettigheter, arbeiderrettigheter, dyrevelferd, miljø og klimaansvar og lignende temaer, får man svar som er så positive at man vanskelig kan tro noe annet enn at man har å gjøre med et av de aller beste selskapene i verden.

Men FAO, Verdens matvareorganisasjon, International Labour Rights Fund, Greenpeace, Byrået for undersøkende journalistikk i London og flere andre kilder gir et annet bilde. Den amerikanske miljøorganisasjonen Mighty Earth som ledes av Henry Waxman som har sittet i den amerikanske kongressen i 40 år, har i en rapport fra 2019 rettet beinhard kritikk mot Cargill og karakterisert det som et av USAs verste selskaper.

Cargill har virksomhet i 12 afrikanske land. I Mali og Elfenbenskysten er selskapet blitt anklaget for barnearbeid der barn måtte arbeide mellom 12 og 14 timer om dagen 6 til 7 dager i uka med lite mat, lite søvn og fysisk mishandling av vakter om de ikke arbeidet hardt nok. Selskapet har fått en lignende kritikk for barnearbeid på bomullsplantasjene i Usbekistan. I Brasil er Cargill kjent som en hensynsløs partner i brenningen av regnskogen og ødeleggelsens av våtmarksområder. Formålet er å skaffe mer jord til produksjon av soya- bønner for dermed å øke inntjeningen. I Colombia har selskapet fått hard kritikk for å tvinge småbønder til å selge jorda for en dårlig pris. Å bidra i kampen mot klimaendringene, synes ikke å ha noen forrang hos selskapet.

Men Cargill er gjennom datterselskaper allerede i Norge som produsenter av for til oppdrettsnæringen. Forhistorien her er interessant.

Fram til 2014 hadde Norge et statlig eid oppdrettsselskap med navnet Cermaq. Regjeringen Stoltenberg med Trond Giske som næringsminister fikk i 2013 flertall i Stortinget for å selge selskapet. Men før beslutningen var det en viktig politisk debatt om hvor fornuftig det var å selge et statlig eid oppdrettsselskap i en næring som bare ble viktigere og viktigere både politisk og økonomisk for landet. Et av flere argument var at et statseid Cermaq kunne brukes som et styringsredskap når det gjaldt å sette kvalitetsstandarder for bruk og utvikling av teknologi, sikre livskvalitet for laksen i merdene med mer.

Stoltenberg regjeringen maktet imidlertid ikke å fullføre salget. Det var det regjeringen Solberg og næringsminister Monica Mæland som gjorde i 2014.

Cermaq ble da for 5, 25 milliarder solgt til det japanske flernasjonale gigantselskapet Mitsubishi Corporation. Dette japanske selskapet med Cermaq som selskapsnavn driver oppdrett i Nord-Norge. To år seinere mente Tore Tønseth i Sparebank 1 og Kolbjørn Giske Ødegård i Nordea i et intervju i Nationen at salget i 2014 var et billigsalg. Cermaq var da verdt minst 10 milliarder kroner.

EWOS, som inntil 2013 var knyttet til Cermaq og statlig eid, er en produsent av laksefor. I 2013 solgte staten ved næringsminister Trond Giske selskapet til investeringsfondene Altor og Bains for 6,5 milliarder kroner. I 2015 kjøpte så Cargill EWOS fra Altor og Bain for om lag dobbel pris ca. 13 milliarder kroner. Et nytt billigsalg av staten, vil mange kunne si.

Med et delvis unntak for oppdrettsvirksomheten i Nord-Norge, tar internasjonal storkapital over stadig mer av norsk oppdrettsnæring. Eierandelen for hele oppdrettsnæringen ligger nå på rundt 40 prosent, og det er de store oppdrettsselskapene som har størst utenlandsk eierandel. Dette er det liten eller ingen politisk debatt om.

Men da regjeringen Støre høsten 2021 annonserte at den ville innføre en grunnrente for oppdrettsnæringen, også kalt lakseskatten, brøt det en løs en protest uten like fra næringen og dens politiske medspillere. Anført av Witzøe, som eier mesteparten av Salmar, hevet oppdrettseierne langs hele kysten opprørsflagget og skremte med at lysene langs kysten ville slukne. Oppdrettsnæringen ville bli kvalt av lakseskatten. Men lakseskatten kom, og den er kommet for å bli selv om Høyre og Frp har lovet reservering om de kommer til regjeringsmakt i 2025. Trusselen om at lysene ville slukne langs kysten har vist seg å være tomt prat. Eierne av oppdrettsnæringen har hvert år siden 2021 økt sin profitt på virksomheten enormt. Det har vært lakseproduksjons- og eksport rekord og profitt rekord hvert eneste år siden 2021. 2024 blir ett nytt rekordår.

(Kilder, Wikipedia, Cargills hjemmesider, FAO, Mighty Earth USA, Byrået for undersøkende journalistikk i London med flere)

Halle Jørn Hanssen

Brønnøysunds Avis har vært i kontakt med Cargill Norge, som ikke ønsker å kommentere leserbrevet. Red.