3. september hadde jeg en artikkel i BA med tittelen; "Nordland, EØS og Europa". Der påpekte jeg at Nordland er det fylket i Norge som på grunn av sin viktige industri og store fiske- og oppdrettsnæring er mest avhengig av friest mulig adgang til markeder internasjonalt. Om lag 80 prosent av eksporten fra Nordland går til EU-landene på grunn av de fordeler EØS avtalen gir oss. Jeg advarte derfor mot å stemme på partier som vil tukle med EØS-avtalen og sette avtalen med de store fordeler den gir næringslivet i fylket i spill. Jeg minnet også om at det ikke bare EØS-avtalen som blir satt i spill om Sp, SV, Rødt og Frps syn vinner fram, men samarbeidet mellom Norge og 12 viktige EU-institusjoner og 25 like viktige faglige samarbeidsprogram. Folk flest er altfor dårlig informert om hvor viktig samarbeidet med EU/Europa er for folk i hverdagen i Norge.

11. september fikk jeg svar med tittelen, "Feilslått advarsel", fra min vedvarende gode venn på Sømna, Viktor Stein fra partiet Rødt og 17. september fra Nei til EU/EØS ved Roy Pedersen.

Når Stein og jeg er politisk uenig i EØS/EU-saken, kan noe av årsaken være at han har sin politiske bakgrunn i en europeisk revolusjonær tradisjon bygget på et marxistisk ideologisk grunnlag mens jeg tilhører den revisjonistiske tradisjonen som er en del av ideologiske grunnlaget for det europeiske sosialdemokratiet. Disse ideologiske skillelinjene har en lang og problematisk historie bak seg, men den får ligge nå.

Så til sak.

Steins artikkel er preget av hans ideologiske forståelse der EU blir et arnested for utbyttende kapitalisme og en slags monsterinstitusjon som vil ødelegge livet for menneskene i Europa. Han synes det var forkastelig at EU i 2012 fikk Nobels fredspris.

Dersom denne forståelsen var riktig, ville EU for lenge siden vært revet i stykker og oppløst. Men det har vært fred i Europa helt siden 1945, det vil si i 76 år. Aldri noen gang i Europas historie har vi hatt en så lang fredstid mellom Europas stater og folk. Mange med meg mener at Romatraktaten fra 1957 som Det europeiske fellesskapet/EU bygger på, gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid i avgjørende grad har bidratt til vekst og velstand og dermed den lange freden. Det var derfor høyst fortjent at EU i 2012 fikk Nobels Fredspris. Blant EUs medlemsland i dag er det ikke noe land med et flertall i befolkningen for å forlate EU. I våre nordiske og baltiske naboland er flertallet for EU vedvarende massivt. Motstanden finner vi først og fremst i høyreradikale og høyreekstreme grupper som Sverigesdemokratene, Dansk Folkeparti, Alternativ for Tyskland, Liga Nord i Italia, Nasjonalfronten i Frankrike osv.

Bare i ett europeisk land har et flertall i en folkeavstemning krevd utmelding, Storbritannia. Brexitkampanjen ble ledet av ytterliggående høyrekrefter med masser av kapital bak seg. Et stort flertall av konservative, nasjonalistiske briter og skuffede folk i arbeiderbevegelsen utgjorde flertallet mens de unge som var mot Brexit dessverre for en stor del satt hjemme. Nå får vi daglig på TV og i avisene fortellingene om hvilken ulykke Brexit er for folk i Storbritannia.

Så hevder Stein at Tyskland og Frankrikes politikk overfor Jugoslavia i 1990-årene bidro avgjørende til spenningene som førte til konfliktene og krigene på Balkan, og som førte til Jugoslavias oppløsning. Jeg har helt siden 1960 årene fulgt med i politikken på kontinentet. Under krigene på Balkan på 1990-tallet var jeg som generalsekretær i Norsk Folkehjelp hyppig på oppdrag i det stadig mer krigsherjede landet, og jeg snakket med mange mennesker, ledere og vanlige folk. Ikke en gang hørte jeg noen skylde på Tyskland og Frankrike som årsak til krigene. Årsaken var hjemmelaget, og den var etnisk, kulturell og religiøs.

Stein er som meg opptatt av den voksende ulikheten i de europeiske samfunn, men det er feil å hevde at det er i de gamle EU-landene man finner størst ulikhet. I Kontinental-Europa vokser ulikheten raskest i de gamle østblokk landene samt i Brexit-landet Storbritannia. Ulikhet er også et økende norsk problem der vi de siste åtte årene har hatt en galopperende vekst i ulikheten. Det gjelder i hele verden, ikke minst i Kina og Russland. Derfor er vår nye regjering forpliktet til å gjøre kampen mot ulikhet til en hovedsak i politikken i årene som kommer. Den nye tyske forbundskansleren Olaf Scholz og Sosialdemokratene i Tyskland vil etter valgseieren gjøre det samme.

Stein er opptatt av de økonomiske krisene som i perioder har preget forholdene i Middelhavslandene Hellas, Italia og Spania, og som EU skal ha vært uvillig til å treffe hjelpetiltak mot. Men her må vi ikke glemme følgende. I Hellas styrte konservative regjeringer fra 1989 til 2015. De reduserte skattene for de rike og lånte penger særlig i tyske banker til å drifte den offentlige virksomheten i Hellas. Galskapen endte med en utenlandsgjeld som var mer enn 150 prosent av nasjonalproduktet. I Italia herjet reaksjonære Berlusconi og hans støttespillere og ødela økonomien. I Spania ga den konservative regjeringen grønt lys for bygging av (ferie)boliger for ti-talls millioner av mennesker uten å ha noen kjøpere. Resultatet var tre stater på kanten av bankerott.

I kjølvannet av Korona-pandemien har EU bevilget en solidaritetspakke på om lag 17 000 milliarder kr for å få økonomien i de tre landene og andre hardt rammede medlemsland i gang igjen. Det er den største internasjonale redningspakken verden noen gang har sett.

Stein hevder også at EU-kommisjonen har nektet Spania å sette ned prisen på elektrisk strøm som nå er meget høy i hele Europa. Det er feil. Den spanske regjeringen har nylig vedtatt å pålegge de tre største energiselskapene i landet å betale om lag 25 milliarder kr. tilbake til forbrukerne. Den italienske regjeringen har øremerket 30 milliarder kr. til prisdempende tiltak på energi.

I BA for 17. september kritiserer også daglig leder i Nei til EU/Nei til EØS, Roy Pedersen, mitt innlegg om Nordland og EØS. Han kommer med flere påstander som jeg mener er feilaktige. Han bruker Sveits som eksempel på et land som har fått en gunstig handelsavtale med EU. Det er feil. Nasjonalistiske Sveits har ikke én, men 210 ulike avtaler med EU som kompliserer hverdagen både for borgere og næringsliv og stadig mer forholdet mellom Sveits og EU. Pedersen er opptatt av at det aller meste av hva EU importerer kommer fra andre land enn EØS landene Norge, Island og Liechtenstein. Ja, det skulle bare mangle. I de tre EØS-landene bor det knappe 6 millioner mennesker, i landene utenfor EU og Europa som handler med EU bor det nærmere 7 milliarder, en meningsløs sammenligning. Roy Pedersen er også opptatt av vi må importere landbruksvarer fra EU. Ja, men i begrenset grad fordi landbruket i Norge gjennom EØS-avtalen har en særdeles god beskyttelse mot for stor import.

Nei til EU er nå også blitt til Nei til EØS. Kampanjen finansieres dels gjennom bidrag fra Landbrukets organisasjoner, dels fra fagbevegelsen og via medlemskap. Den har 11 ansatte og et årlig budsjett på rundt 17 millioner kroner. Europabevegelsen som har som formål å arbeide for et nærmere samarbeid med EU, inkludert medlemskap, har fire ansatte og et budsjett på om lag 4 millioner kroner. En dverg i sammenligningen.

De siste meningsmålingene viser at over 65 prosent av velgerne fortsatt vil ha EØS avtalen . Det er flertall for avtalen i alle partier unntatt Rødt og Frp.

Halle Jørn Hanssen

Halle Jørn Hansen Foto: Bastian Øien Alstad