«Energidebatten har blitt en nasjonal scene hvor det er lov til å si hva som helst. Slik kan vi ikke fortsette». Slik åpner Braadland sitt innlegg i Brønnøysund Avis 14. april i år. Sannsynligvis det eneste jeg kan være enig i når det gjelder hans innlegg. For hvis det er noen som benytter seg av dette, er det nettopp Braadland og Fornybar Norge i sine påstander. Påstandene Braadland her kommer med er i de beste tilfellene upresise og i de verste tilfellene direkte feilaktige. De er også, i likhet med det meste som kommer fra Fornybar Norge, svært tendensiøse.
Hans påstand om Acer hopper jeg glatt over da det er en avsporing og ikke en del av debatten rundt vindkraft. Jeg går direkte på påstandene om mikroplast. Her benytter Braadland seg igjen av den stadig mer populære teknikken som går under navnet «whataboutism». Altså å forsøke å minimere problemet med mikroplast fra vindkraften ved å trekke frem andre utslipp som er verre. Dette ser ut til å være Fornybar Norges nye strategi for argumentasjonen de legger for dagen. Videre er påstanden om 200 gram per vindturbin per år en påstand uten noe dokumentasjon. Det er gjort mange undersøkelser som anslår et adskillig større utslipp enn de 200 grammene Braadland her kommer med. En nederlandsk rapport antyder alt fra 1 til 14 kg per turbin per år, alt etter værforhold, og jeg tror vi kan være enig i at vi har mye og utfordrende vær i dette landet. Så vet vi at bare i år har sju turbinblader løsnet og falt ned. Det harmonerer dårlig med 200 gram per turbin i året. Det tyder på en adskillig større slitasje enn dette. Braadland fortsetter sin «whataboutism» med arealbruken. Som om det gjør vindkraften bedre ved at hyttebygging og samferdsel også krever areal.
Så her fortsetter Braadland med benytte seg av sin egen påstand om muligheten til å si hva som helst om vindkraft. Han hevder at summen av arealbruk med dagens installerte vindkraft ikke overstiger 80 kvadratkilometer. Det er, om ikke løgn, så i alle fall en svært tendensiøs tolkning av arealbruken ved vindkraft. Her har han ikke tatt hensyn til verken støysoner, annen influens eller det faktum at disse områdene nærmest blir utilgjengelig for alle. Heller ikke at det viser seg at arealbruken i mange tilfeller er tre ganger så høyt som omsøkt areal. Hvis vi tar med alle faktorer i arealbruken og ikke bare omsøkt areal lander vi på helt andre tall enn Braadland opererer med, men man kan jo ifølge ham selv si hva som helst om vindkraft, noe han benytter seg generøst av i denne sammenhengen. Ut over dette vil jeg også påstå at en dam ikke utgjør samme utfordring for naturen som vindkraften gjør. Den støyer ikke, slipper ikke ut mikroplast, hydraulikkolje og den er allerede bygget, så den bidrar ikke til det naturtapet vi etter naturavtalen har forpliktet oss til å forhindre.
Så kommer kanskje den verste av Braadlands påstander. At klimaendringene er en stor og økende trussel mot biomangfold. Det er naturtap som er den største trusselen mot biologisk mangfold ifølge FNs naturpanel. Så det kan se ut som om Braadland mener vi skal bygge ned vår natur for å kunne møte trusselen mot biomangfoldet. Det er direkte kontraproduktivt etter min oppfatning.
Braadland fortsetter med: «Norske vindturbiner produserer strøm nesten hele året, men produksjonen varierer selvsagt med vindforholdene». Enda en særdeles upresis påstand fra Braadland. Dette kan kun være riktig hvis man ser alle vindkraftanleggene samlet. Det er nok riktig at noen av dem vil produsere til enhver tid, men ikke samtidig. Ser man ett anlegg om gangen vil påstanden om at de produserer i ca. ⅓ av tiden over et år være riktig. Og da er det riktig måte å formidle dette på. I tillegg viser svenske undersøkelser at man ikke kan øke forbruket med mer enn 11 % av installert effekt ved vindkraft på land. Det kan hende de tallene er noe annerledes for norske forhold, men utgjør sannsynligvis ikke mye forskjell.
Braadland avslutter med følgende påstand: «Er det noe energidebatten trenger, så er det mer fakta». Det kan jeg være enig med Braadland om, men da er det ikke Fornybar Norge man bør lytte til. Det de tilfører i debatten er stort sett ren markedsføring av vindkraft. Ikke fakta, og at de kaller seg Fornybar Norge er etter min mening direkte villedende. Å skulle jobbe for fornybar kraft og samtidig være så fantasiløse at de ikke klarer å finne andre måter å produsere kraft på enn vindkraft burde være nok til at de skiftet navn til Vindkraft Norge. Da hadde de i alle fall vært ærlige på sin agenda. Om de nå likevel skulle insistere på å beholde «Fornybar» i navnet, kan de begynne med å fornye argumentasjonen. For den holder verken vann eller vind.
Kjetil Sørbotten
Leder Motvind Nordland
