En norsk kommune har i dag en rekke lovpålagte oppgaver og forvaltningsansvar som gjør at innbyggere har behov for dialog med kommuneforvaltningen. Spesielt gjelder dette næringsutøvere. Tar vi utgangspunkt i for eksempel telefontiden ved Brønnøy rådhus så er den nå kommet ned i fire timer per dag.
Målt i tid per kommunens innbyggere så har hver og en av oss 1,6 sekunder per dag til rådighet. Regner man på årsverkstallet i offentlig sektor og korrigerer for søn- og helligdager så har innbyggeren i utgangspunktet 6 minutter og 8 sekunder til rådighet for å komme i kontakt med for eksempel saksbehandlere i kommunen per år. Hvor stor andel av denne tiden spises opp ved at den man søker er opptatt i telefon, sitter i møte, er sykemeldt eller av andre grunner ikke er tilgjengelig forefinnes det neppe noe parameter på, men vi snakker om helt marginale forutsetninger for dialog.
Nå flagger kommunen riktig nok at man utenom de ordinære to timene sentralbordet er åpent, så kan man ringe direktenummer til ansatte. I praksis så har man imidlertid den erfaringen at ringer man disse direktenummer så blir man satt over til det ubemannede sentralbordet der telefonsvarer på ny anbefaler deg å ringe direktenummer til ansatt.
Slikt er gjenstand for frustrasjon. Når samme utviklingen har foregått innen helsesektoren så er dette en utvikling som griper inn i folks levekår og livskvalitet. Forutsetning for dialog er tilgjengelighet. En tilstedeværelse som tar folk på alvor burde derfor vært gjenstand for en frivillig kommunal reform der brukernes behov er i fokus. Med rett innstilling og organisatorisk kløkt burde det være mulig å kunne oppnå gode resultater, og snarere kunne hente ut en gevinst enn at dette trenger å belaste kommunens budsjetter. Det ville høyst sannsynlig også gitt positive spin-off effekter som et bedre forhold mellom innbygger og kommune, bedre arbeidsmiljø og styrking av kommunens omdømme.
Ola-Jørn Tilrem