Når dette skrives er det fortsatt forventninger. Vi skal stå opp og kjenne at det er en spesiell dag. Vekke de andre, dekke et fint frokostbord. La ungene gå litt i pysjen. Pakke inn noen siste pakker i smug. La tiden gå litt sakte.
Noen går til gravene. Det er en fin dag for å minnes de som ga oss våre juleminner. Sende dem en tanke, enten de kan høre oss eller ikke. Mange går i kirken - kjenner historiens sus, fellesskapet rundt troen, salmene og prekenen. Musikken hører med, enten det er i kirken eller du setter på Jussi Bjørling, John Lennon eller Christel Alsos ("Nordnorsk julesalme!"). Så kommer sansekicket: lukten av julemiddag sprer seg over huset. Det er visstnok en myte at luktesansen er ekstra knyttet til hukommelsen, men det virker i hvert fall sånn. For meg må det være pinnekkjøt. Slik farmor laget den - med en liten tur inn i ovnen til slutt. Ah!
Når man forsyner seg for tredje gang og lykkefølelsen og mettheten danser om kapp som leirbålflammer, så holder barna på å gå på veggene. Som ville løver kaster de seg over presangene. Egentlig har vi alt vi trenger og litt til, men det er nå en gang jul, og forventningene og gleden er nå der, selv om de har mye fra før. Men viktigere: Vi er sammen, vi klemmer våre kjære og vi har feiret jul sammen et år til.
God jul, kjære leser!
Matti Riesto